Karakteristisk røntgenstråling
From Wikipedia, the free encyclopedia
Karakteristisk røntgenstråling er et linjespektrum av røntgenstråling som skyldes overganger mellom de innerste elektronskallene i tunge atom. Spektrallinjene kan derfor benyttes til å identifisere grunnstoff og danner grunnlaget for moderne røntgenspektroskopi. Denne strålingen ble først påvist av Charles Barkla som i 1917 ble belønnet med Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen.
I motsetning av det kontinuerlige spektret som blir dannet ved bremsestråling i et røntgenrør, oppstår den karakteristiske strålingen ved at et elektron blir slått ut av et indre elektronskall i atomet. Dette «hullet» eller vakansen blir så fylt med et nytt elektron fra et litt høyere energinivå. Samtidig blir et foton sent ut med en frekvens som bestemmes på samme måte som i Bohrs atommodell. Denne prosessen gir opphav til et linjespektrum som vanligvis er enklere å forstå enn det optiske spektret som fremkommer ved overganger mellom nivåer i de ytterste skallene.[1]
Etter at røntgendiffraksjon ble oppdaget av Max Laue i 1912 og etableringen av Braggs lov samme år, kunne bølgelengdene i denne strålingen presist bestemmes ved bruk av passende krystaller. Dette gjorde det mulig for Henry Moseley å bestemme atomnummerne til alle grunnstoffene for første gang éntydig i 1914. Siden har den karakteristiske røntgenstrålingen vært en viktig del av all moderne strukturbestemmelse i materialfysikken.