Kanaanittiske språk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kanaanittiske språk er en undergruppe av semittiske språk. De ble snakka av folk i Kanaan-regionen, for eksempel kanaanere, hebreere, fønikere og filistere.[1] Alle de kanaanittiiske språka forsvant som førstespråk i det første århundret e.Kr, men hebraisk levde videre som litterært og religiøst språk blant jøder, og ble gjenoppliva som talespråk på 1800-tallet av Eliezer Ben-Yehuda.
Kanaanittiske språk | |||
---|---|---|---|
Region | Levanten, Kartago | ||
Lingvistisk klassifikasjon | Afroasiatisk Semittisk Sentralsemittisk Nordvestsemittisk Hadramautisk Kanaanittisk | ||
Språkkoder | |||
Glottolog | cana1267 |
Kanaanittiske språk er en av tre undergrupper av de nordvestsemittiske språkene, de andre er arameisk og amorittisk. Disse nært beslektede språkene har sin opprinnelse i Levanten og Mesopotamia, og ble snakket av de oldtidens semittisktalende folkene i et område som omfatter det som i dag er Israel, Jordan, Sinaihalvøya, Libanon, Syria, Palestina, samt noen områder i det sørvestlige Tyrkia (Anatolia), vestlige og sørlige Irak (Mesopotamia) og det nordvestlige hjørnet av Saudi-Arabia. Kanaanittene er bredt definert til å omfatte hebreerne (blant dem israelittene, judeerne og samaritanerne), amalekittene, ammonittene, amorittene, edomittene, ekronittene, hyksosene, fønikerne (innbefattet karthagerne), moabittene og suteerne.[2]