From Wikipedia, the free encyclopedia
Jødedrakt, etter den tyske betegnelsen Judentracht, brukes om spesielle drakter, plagg og tøymerker som jødene i visse deler av Europa ble pålagt å bære i middelalderen, særlig fra 1200-tallet og framover. Slike draktbestemmelser ble gitt av kirkelige og verdslige herskere for visuelt å skille jødene fra resten av befolkningen i de katolske landene. Jødedrakten bestod vanligvis av avvikende, høye jødehatter og lange kaftaner eller kapper. Det var også vanlig med skjegg. Draktene varierte ellers i ulike områder og tidsperioder som en blanding mellom egne drakttradisjoner, myndighetenes påbud, lokale skikker og samtidens klesmote. Klesforordninger forekom også i muslimske land. Den stigmatiserende jødedrakten begrenset og kontrollerte til en viss grad jødenes aktiviteter i samfunnet og ble en forløper for bruken av jødestjerne i det nazistiske Tyskland under andre verdenskrig.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Begrepet jødedrakt brukes vanligvis bare om middelalderens draktpåbud og ikke om klesdrakter og frisyrer knyttet til jødedommen, som kippa (jødekalott), peyos (sidelokker) og tallit (bønnesjal).
Allerede i 1180 ble tyske jøder tvunget til å bære gule, spisse jødehatter, ofte med kuleformet topp. De var vanlige i ulike varianter inn på 1500-tallet.
Det fjerde laterankonsil besluttet i 1215, under pave Innocens III og kong Henrik V av Det tysk-romerske rike, å innføre spesielle symboler som kjennemerker for annerledes troende. Jødene i en rekke europeiske land ble da pålagt å bære et gult, rundt stoffmerke formet som en flekk eller en ring, festet til brystet på klærne sine. Bestemmelsene gjaldt voksne menn og skulle gjøre det lettere for jøder å bevege seg utenfor de jødiske gettoene. På tysk har disse tøymerkene blitt kalt Gelbe Ring («gul ring»), Gelber Fleck («gul flekk» eller «gult merke»), Judenring («jødering»), Judenkreis («jødesirkel») og Judenfleck («jødeflekk»). På engelsk er betegnelsen ofte yellow badge og på fransk rouelle. Slike tøymerker har vært av ulike typer og også hatt rektangulær form. Den gule fargen var for øvrig negativt ladet i den tradisjonelle fargesymbolikken i middelalderen, der gult representerte synder som hovmod, griskhet og misunnelse. Under et bispemøte i Mainz i 1229 ble det bestemt at tyske jøder skulle bære gul hatt med spiss, lang Judenrock («jødefrakk», det vil si kaftan) med gult brystmerke, langt, spisst skjegg og Judenstock («jødestav»). En slik jødedrakt forekommer blant annet i flere komedier fra 1500-tallet. Elementer fra denne har også siden inngått i ulike karikaturer av jøder og «sleipe handelsmenn». Pavens påbud om jødehatt ble også gjentatt under et kirkemøte i Wien i 1267. Kong Ferdinand I påbød jøder i Böhmen å bære en lang kappe med gult tøymerke på venstre side. Kles- og kjenntegnpåbudene her ble avskaffet av Josef II i 1782.
Napoléon Bonaparte beordret 9. februar 1797 at jødene i Ancona skulle kaste de gule hattene og erstatte dem med en lue med trikolorens farger (la cocarde tricolore). Dette var den første beslutningen den fremtidige keiseren tok, som fikk stor betydning for jødene i Kirkestaten, det vil si i Roma, Venezia, Verona og Padova. Napoleon avskaffet etterhvert også inkvisisjonens lover, noe som innebar langt større frihet for jødene.
Under den antisemittiske utstillingen «Den evige jøde» (Der ewige Jude) i Hitler-Tyskland i 1937 ble middelalderens jødedrakt fremstilt som et nyttig varselsignal i kampen for å hindre «raseskjending».
Begrepet jødedrakt brukes særlig om middelalderens draktpåbud og omfatter vanligvis ikke klesplagg og frisyrer knyttet til de religiøse tradisjonene innen jødedommen. De pålagte plaggene og merkene kan likevel ha utgangspunkt i jødiske symboler og draktskikker. Dette gjelder for eksempel middelalderens jødehatter, som opprinnelig ble båret frivillig, og brystplater som ble brukt som merking av jøder i Spania. Det samme gjelder også de tyske nazistenes påbud om bruken av gul jødestjerne under andre verdenskrig, et tøymerke basert på den tradisjonelle, jødiske davidsstjernen.
Ortodokse og ultraortodokse jøder, som tilhengere av haredisk og hasidisk jødedom, en retning som oppstod i Øst-Europa på slutten av 1700-tallet, går fortsatt i spesielle klesdrakter. De kler seg svært konservativt, inspirert av klesdrakten fra Øst-Europa, og kan blant annet ikke bruke farger, bare svart og hvitt. Mennene har gjerne langt skjegg og peyos eller payot, slette eller krøllete sidelokker langs kinnet. De bærer ellers side frakker eller mørker dresser og bredbremmede filthatter. Enkelte som bekjenner seg til hasidismen kan dessuten ha bekishes (pelsfrakk) med gartel (langt belte) samt høye eller brede pelsluer ved høytidelige anledninger. Disse hodeplaggene kalles kashket, shtreimel og spodik. Ortodokse mannlige jøder bærer kalott både ute og inne.
I tillegg kommer seremonielle plagg og draktelementer innen jødedommen, som tallit (bønnesjal), tefillin (bønneremmer) og tzitzit (pryddusker).
Ellers har jøder forskjellige steder i verden kombinert egne draktskikker med de lokale.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
