Judas Makkabeus
From Wikipedia, the free encyclopedia
Judas makkabeeren (eller Judas Maccabeus fra hebraisk יהודה המכבי, translitterert: Yehudah HaMakabi, «Judas hammeren») var tredje sønn av den jødiske presten Mattatias. Han ledet makkabeernes opprør mot Selevkidriket (167-160 f.Kr.).
I 175 f.Kr. ble Antiokos IV Epifanes keiser for Selevkidriket, og begynte en kampanje for å få jødene i Palestina assimilert. I et forsøk på å forene de greske elementer innen sitt rike tok Antiokos sikte på å knuse den jødiske religion og hellenisere jødefolket. Det var denne brutale undertrykkelsen makkabeerne kjempet imot. Historien om ham og opprøret er fortalt i Makkabeerbøkene.
Judas var kohen, jødisk prest, som sin far, og han overtok ledelsen av opprøret etter farens død. Han beseiret motstanderne og sørget for at dyrkelsen av den jødiske religion ble gjenopptatt. Han er rost som en av de største krigerne i jødiske historie ved siden av Josva, Gideon, og David. Tilnavnet makkabeeren kommer fra det syriske ordet maqqaba (hammer), og ble gitt ham som anerkjennelse for hans styrke i kamp. Den jødiske festen Hanukka, som betyr «innvielse», feirer gjeninnføringen av jødisk dyrkelse ved tempelet i Jerusalem i 165 f.Kr. etter at Judas makkabeeren fjernet en hedensk (ikkejødisk) statue.