Johann Caspar Lavater
From Wikipedia, the free encyclopedia
Johann Caspar Lavater (født 15. november 1741 i Zürich, død 2. januar 1801 samme sted) var en sveitsisk kirkeleder innen Den reformerte kirke, filosof og forfatter.
Johann Caspar Lavater | |||
---|---|---|---|
Født | 15. november 1741 Zürich | ||
Død | 1. januar 1801 (49 år) Zürich | ||
Beskjeftigelse | Kirkeleder, forfatter | ||
Barn | Anna Luisa Lavater | ||
Nasjonalitet | Sveitsisk | ||
Gravlagt | Zürich[1] | ||
Språk | Tysk,[2][3] latin[4] | ||
Medlem av | Emkendorfkretsen frimureri | ||
Debuterte | 1756 | ||
Aktive år | 1756–1801 | ||
Han betraktes som en pioner innen personlighetspsykologien. Han mente blant annet at ansiktet speiler sjelens natur og at kroppsbevegelsene uttrykker menneskets karakter, slik at det var mulig å slutte seg til psykologiske kvaliteter ut fra et menneskes utseende og opptreden.
Italieneren Giambattista della Porta (1535–1615) anses som grunnleggeren av fysiognomien (også kalt fysiognomikk) og han har videre påvirket Lavater ved forfatterskapet av Physiognomische Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe som ble publisert i 1775–1778. Den ble oversatt til engelsk i 1792 og kom stadig i nye utgaver fram til 1810.