From Wikipedia, the free encyclopedia
Jesabel (hebraisk: אִיזֶבֶל – ʾÎzǽḇæl, i pausa אִיזָבֶל – ʾÎzā́ḇæl) (800-tallet f.Kr.) var en prinsesse, identifisert i Kongebøkene i Det gamle testamentet som datter av Etbaal, konge av sidonerne (fønikere) og hustru av Ahab, konge av nordlige Israel.[1][2] I henhold til genealogien som er blitt fremstilt av den senere jødiske historikeren Josefus og andre antikke kilder, var hun en grandtante av Dido, dronning av Kartago.
Bibelens hebraiske tekst portretterer Jesabel som makten bak tronen. Ahab og Jesabel tillot templer for guden Baal å bli operert i Israel, og at denne religionen fikk støtte fra kongedømmet. Etter Ahabs død overtok Ahasja og Joram tronen, begge sønner av Jesabel. Profeten Elisja lot en av sine tjenere salve Jehu som konge i den hensikt å velte Ahabs hus og slekt. Jehu drepte Joram da han forsøkte å flykte i sin stridsvogn.
Jehu konfronterte Jesabel i byen Jisreel i Jisreeldalen hvor han får hennes tjenere til å drepe dronningen ved defenestrasjon, det vil si å kaste henne ut gjennom vinduet. På bakken nedenfor ble liket av henne trampet på av hester og spist av hunder.
Hennes navn ble i jødisk-kristen tradisjon assosiert med falske profeter og tvilsomme kvinner. I en del fortolkninger, hvor hun kledde seg i sine vakreste klær og la på sminke før hun ble henrettet, har det vært en tradisjon å sammenligne kvinners bruk av kosmetikk og den negative framstillingen av Jesabel, hvilket innebar at såkalte «malte kvinner» var promiskuøse kvinner eller prostituerte.
Det er uklart hva navnet betyr. Jesabel er vestlig oversettelse av hebraisk אִיזָבֶל ('Izebel/'Izabel). Hebraiske 'Izebel kan ha sitt rotord i det hebraiske ordet for «adlig» eller «ektefelle» (bul/ba'al) kombinert med ordet for «intet» ('iy), da i nedsettende betydning, antyder mangel av karakter, eller moral. Det kan også bli funnet i det hebraiske ord for «gjødsel» kombinert med samme «intet» ('iy), «intet gjødsel», men disse sammensetningene er spekulative. En annen kilde kan være i Jesabels fønikiske bakgrunn og kan ha rotord ba'al (herre), en referanse til den fønikiske gud, og kan da like gjerne være en kongelig tittel.
Jesabels fortelling er fortalt Første Kongebok kapittel 16 til Andre Kongebok kapittel 9. Fortellingens kjerne omhandler en religiøs-politisk strid — den mest detaljerte redegjørelse i historien til kongedømmet Israel. Grunnet den svært hatske framstillingen av Jesabel tyder på at den ble skrevet fra synsvinkelen til opprørerne, og det finnes ingen dokumentasjon som forteller historien fra den andre synsvinkelen. Fortellingen portretterer den religiøse siden av hendelsene, mens den politiske, økonomiske og sosiale bakgrunn mangler.[3]
Jesabel er introdusert som en fønikisk prinsesse, datter av kong Etbaal i Sidon. Hun ble gift med kong Ahab i det nordlige israelittiske kongedømmet (Israel under den tid da oldtidens Israel var delt mellom Israel i nord og Judea i sør). Hun ønsket åpenbart å fortsette sin religiøse praksis fra hjemlandet og fikk sin ektefelle til å åpne templer for den fønikiske gud Baal. Av den grunn var hun en trussel for ortodokse troende, samtidig som det hevdes at hun fikk mange jødiske profeter drept. Profet i denne sammenhengen kan være så mangt, kanskje ikke utelukkende religiøse. Den som i særlig grad står fram mot det som oppfattes som fremmed avgudsdyrkelse, er profeten Elia. Første Kongebok 18 redegjør for hvordan han utfordret hele 450 profeter (eller kanskje prester) av Baal til en konkurranse der han framstilte Baal som maktesløs. Det skulle bygges to alter, ett for jødenes gud og ett for avguden Baal. Den guden som lot ild antenne offeret på alteret, var Gud. Etter lang tid ga Baalsprofetene opp, deres offer ble ikke antent. Elia lagde en vanngrav rundt sitt alter og dynket alt i vann. Da han bad, ble offeret antent, og slik fikk jødefolket bevis på hvem som var Gud. Deretter fikk ham Ba'alsprestene drept: «Grip Ba’al-profetene! La ikke én av dem slippe unna!» Da grep de Ba’als profeter, og Elia førte dem ned til Kisjon-bekken og drepte dem der.[4] Således ble Jesabel etablert som fiende av Elia.
Det er mulig å tolke Ahabs ekteskap med Jesabel som en dynastisk allianse med Fønikia. Den gikk tilbake til kong Salomos tid da kongedømmet Israel, som lå innlandet, fikk tilgang til Middelhavet og internasjonal handel. Monarkiet, og muligens en urban elite tilknyttet monarken, nøt rikdommen som kom fra denne handelen, noe som ga dem en sterkere posisjon framfor de rurale jordeierne, og styrket monarkiets sentralmakt.
Nabot fra Jisreel, nevnt i Andre Kongebok 9, som eide et stykke land Ahab ønsket seg, ble drept på ordre av Jesabel. Med sin utenlandske religion og kosmopolitiske kultur representerte Jesabel en trussel mot de lokale jordeierne. Til sist fikk Elia fremmet et nytt kongsemne, Jehu, som satte i gang et blodig statskupp.
Jesabels død er særskilt hatsk framstilt: Da Jehu kom til Jisreel, forberedte Jesabel seg ved å sminke øynene og pynte seg på hodet. Deretter skottet hun ut av vinduet og spurte Jehu om han kom i fredelig ærend. Han ropte til tjenerne hennes om at de skulle kaste henne ut av vinduet: «Og de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned. Så gikk Jehu inn. Da han hadde spist og drukket, sa han: «Sørg for at denne forbannede kvinnen blir gravlagt! Hun var jo kongedatter.» Men da de kom for å begrave henne, fant de ikke annet igjen enn hodeskallen, føttene og hendene.»[5]
Navnet Jesabel ble assosiert med falske profeter og ytterligere assosiert tidlig på 1900-tallet som en tvilsom eller seksuelt promiskuøs kvinne.[6] I kristen tradisjon ble det gjort sammenligning med Jesabel for å antyde at en person var en hedning eller apostat (frafallen) maskert som en Guds tjener. Ved manipulering og/eller forførelse forledet hun Guds helgener til, synden å dyrke idoler (avgudsdyrkelse) og seksuell utuktighet, slikt som ble fordømt i Johannes' åpenbaring 2:20-23: «Men dette har jeg imot deg: Du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer. Jeg har gitt henne tid til å vende om, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, nå kaster jeg henne på sykeseng, og de som begår ekteskapsbrudd med henne, kaster jeg ut i stor nød dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger. Og barna hennes vil jeg drepe med pest.»[7]
I særdeleshet har Jesabel blitt assosiert med promiskuitet. I moderne bruk har navnet Jesabel tidvis blitt benyttet som et synonym for kvinnelig seksualitet og kvinnelig promiskuitet. I Isaac Asimovs tobindsverk Guide to the Bible (1967 og 1969) beskrev forfatteren Jesabels siste handling, at hun pyntet seg og sminket seg, som en bevisst symbolsk handling, at det indikerte hennes verdighet, hennes kongelige status og bestemthet på å forlate livet som en dronning. I moderne tid har blant annet feministisk lesning framstilt Jesabel som en sterk og selvsikker kvinne som ble angrepet og til sist brutalt myrdet av fanatiske representanter for en mannsdominert religion «ettersom hun var en sterk og uavhengig kvinne som ikke lot menn dominere seg, og som fortsatte å trosse aggressive menn til hennes siste pust.»[8]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
