Irland i tidlig middelalder
From Wikipedia, the free encyclopedia
Irland i tidlig middelalder omhandler perioden i Irlands historie fra de første plyndringstoktene fra Vikingene til Normannernes invasjon, fra ca. år 800 til ca. år 1170. Den første halvdelen av denne perioden er kjennetegnet av plyndringstokter fra vikinger, etterfulgt av etableringen av permanente norrøne bosetninger langs kysten. Det ble etablert baser i Dublin, Wexford, Waterford, Cork og Limerick, som utviklet seg til de første større byene i Irland.
Irland besto av mange delvis uavhengige småkongedømmer kjent som túatha, og gjennom hele perioden ble det gjort forsøk fra forskjellige fraksjoner på å oppnå politisk kontroll over hele øya. Før tusenårsskiftet var dette i hovedsak en rivalisering mellom overkonger fra den nordlige og sørlige grenen av Uí Néill. Den som kom nærmest til å få reelt herredømme over hele øya var imidlertid Brian Boru, den første overkongen i historisk tid som ikke tilhørte Uí Néill.
Etter Brians død i slaget ved Clontarf i 1014 ble den politiske situasjonen mer kompleks, med rivalisering om overkongetittelen mellom flere klaner og dynastier. Brians etterkommere klarte ikke å beholde herredømmet han hadde vunnet, og regionale stridigheter om territorier og innflytelse ledet indirekte til Normannernes invasjon under Richard de Clare i 1169.