Håvamål
From Wikipedia, the free encyclopedia
Håvamål (norrønt: Hávamál) er en samling oldnordiske gudedikt og visdomsdiktning som ble nedskrevet på Island på 1200-tallet.[trenger referanse] Håvamål betyr «den høyes tale», og handler om «den høye», det vil si guden Odin og kan ses på som ei lærebok.[1] Diktsamlingen er en blanding hverdagslige råd og religion fremstilt i en særegen språklig form. Mange av versene inneholder fyndord som har gått inn i norsk og andre skandinaviske språk.[2]
Håvamål forteller ikke om gudenes tilværelse, men uttrykker menneskelig livsvisdom i en form som minner om ordspråkenes. Klokskap, måtehold, moral, varsomhet, mot, vennskap og sunn fornuft er verdier som settes høyt. I tillegg er «ettermæle» (ditt rykte) en svært vesentlig del. Spesielt vedrørende ryktet etter døden.
Håvamål består av 164 strofer. Hver strofe i det første avsnittet, det såkalte ordspråkdiktet, rommer et visdomsord eller en sentens om etikk og livssyn i eldre tider. Noen eksempler herfra er:
- Har du ein venn og trur vel om han, så gjest han ofte, for kratt gror til og gras blir høgt på vegen som ingen går.
- Stol ikkje heilt på flygande pil, dalande båre, nattgammal is og orm som ligg kveila. Stol helst ikkje på brure-ord under dyna. Lit ikkje fullt ut på brote sverd, leikande bjørn eller barnet til ein konge.
- Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved.
Versemålet er såkalt ljodahått (ljóðaháttur) eller poetisk versemål. Versene har seks linjer i to enheter hver på tre linjer. De to første linjene knyttes sammen av bokstavrim, mens den tredje linjen har innbyrdes bokstavrim. Rytmen i versene kommer tydelig frem ved høytlesing med veksling mellom bokstavrim og trykksterke lyder uten rim.[1] Bruken av bokstavrim er typisk for norrøn dikting. Denne metriske formen ljodahått passer særlig godt til å formidle ordtak og visdomsord.[2]
Bjarne Fidjestøl skriver at Håvamål ikke er en diktsamling og mer enn ett dikt. Håvamål som gjengitt i Den eldre Edda fremstilles som «den høyes» tale det vil si Odins tale. Den første delen er en samling ordtak som formidler praktisk livsvisdom i et samfunn preget av fare og fiendskap; hverdagslig måtehold, selvdisiplin og vennskap fremholdes som dyder. Neste del handler om kjærlighet og svik. En del er kloke råd gitt til kalt Loddfåvne. Senere forteller «den høye» om hvordan han skaffet seg runekunnskap og til slutt fortelles som nytten av galdring (trolldom). Versene er ofte bygget opp som eksempler og generelle konklusjoner.[2]