Hermann Paul
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hermann Otto Theodor Paul (født 7. august 1846 i Salbke ved Magdeburg i Tyskland, død 29. desember 1921 i München) var en tysk lingvist.
Hermann Paul | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 7. aug. 1846[1][2][3][4]![]() Magdeburg | ||
Død | 29. des. 1921[1][2][3][4]![]() München[5][6] | ||
Beskjeftigelse | Leksikograf, lingvist, skribent, universitetslærer ![]() | ||
Utdannet ved | Universitetet i Leipzig Humboldt-Universität zu Berlin | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Medlem av | Bayerische Akademie der Wissenschaften Det ungarske vitenskapsakademiet | ||
Utmerkelser | Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1907) | ||
Hermann Paul var sønn av en murermester. Etter å ha vært elev ved gymnaset i Magdeburg studerte han filologi, først i Berlin, siden i Leipzig, under blant andre Fredrich Zarncke, Georg Curtius og August Leskien. Han tok habilitasjonen i 1872. Etter to år som dosent i germanske språk og litteraturer i Leipzig ble han professor ved universitetet i Freiburg. 1893–1916 var han professor i tysk filologi ved universitetet i München. 1909–10 var han universitetets rektor.
Paul anses som en av grunnleggerne av den junggrammatiske skolen, og regnes som en av de fremste tyske lingvistene gjennom historien. Hans hovedverk er Prinzipien der Sprachgeschichte («Språkhistoriens prinsipper»), som er et standardverk innenfor den germanske språkvitenskapen.