Heptarkiet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Heptarkiet (fra gresk επτα, hepta, «sju» + αρχη, arkho, «å herske»)[1] er et begrep som brukes av historikere som fellesnavn på perioden i Englands historie etter at angelsakserne hadde tatt kontroll og fram til de norrøne vikingenes maktovertagelse begynte. Det refererer til de angelsaksiske kongerikene i sør, øst og sentralt i England i tidlig middelalder. Normalt regnes perioden for å vare fra ca. 500 til ca. 850.
Ordet refererer til de syv kongedømmer man tradisjonelt har telt med blant de angelsaksiske riker som tidlig på 900-tallet ble nasjonen England. Disse er Northumbria, Mercia, East Anglia, Essex, Kent, Sussex og Wessex.[2] Disse rikene var til tider samlet under en bretwalda, en konge som fungerte som overherre over alle rikene. Bretwaldaenes reelle makt utenfor sitt eget kongedømme var dog svært begrenset, og det var ikke en tittel som ble formelt tildelt eller gikk i arv, men mer en anerkjennelse av at en konge var dominerende, særlig i militær forstand. Disse små kongerikene ble til sist samlet i kongeriket England.[3]
Betegnelsen har vært i allmenn bruk siden 1500-tallet, men den opprinnelige ideen om at det var sju angelsaksiske kongeriker er tilskrevet den engelske historikeren Henry av Huntingdon på 1100-tallet og ble først benyttet i hans verk Historia Anglorum.[4]