From Wikipedia, the free encyclopedia
Greve Heinrich (Andrej) Ostermann (russisk: Генрих Иоганн Фридрих Остерман, født den 9. juni 1686 i Bochum i Tyskland, død den 31. mai 1747 i Berjozovo i Sibir i Russland) var en tyskfødt russisk politiker (utenriksminister) og greve, som i en tid var regent for den mindreårige tsar Ivan VI. Han var far til Ivan Osterman og morfar til Aleksandr Osterman-Tolstoj.
| Heinrich Ostermann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Heinrich Johann Friedrich Ostermann 30. mai 1686[1]  Bochum (Grevskapet Mark)[2][1][3] | ||
| Død | 20. mai 1747[1] (60 år) Berjozovo (Khanty-Mansia) | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Friedrich-Schiller-Universität Jena | ||
| Ektefelle | Marfa Osterman (1721–)[1] | ||
| Barn | Ivan Osterman[1] Fedor Osterman[1] Anna Osterman[1] | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Grevskapet Mark | ||
| Gravlagt | Tjumen oblast Berjozovo | ||
| Utmerkelser | Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Den sorte ørns orden Andreasordenen | ||
Han var sønn av den lutherske protestantiske pastor Johann Conrad Ostermann. Ostermann-familien har høyt ansett, og hadde frembragt borgermestere, advokater, dommere og prester; deres gamle bolig er det nåværende Brauhaus Rietkötter. Heinrich gikk på fymnasium i Dortmund og i Soest.
Ostermann måtte flykte til Holland etter at han som student i jus i Jena hadde duellert i sterkt påvirket tilstand og derved drept sin adelige motpart. Deretter gikk han i russisk marinetjeneste i 1704.
I Russland vant han tsar Peter Is tillit, og spilte så en fremtredende rolle i russisk statstjeneste. Etter at han giftet seg med Marfa Ivanovna Stresjneva (1698—1781), en dame av den russiske høyadel, tilpasset han seg nøye landets skikker og livsstil, tok seg et russisk navn - men forble protestant.
Ostermann medvirket vesentlig ved inngåelsen av Pruth-freden av 23. juli 1711 og ledet fredsforhandlingene ved Nystad (konkludert 10. september 1721), hvorpå han ble utnevnt til friherre og geheimeråd og i 1725 til riksvisekansler.
Under Ostermann oppnådde Russland en betydning i internasjonal og i særdeleshet også vesteuropeisk politikk som landet tidligere ikke hadde hatt. Under sitt politiske virke etterstrebet Ostermann særlig et russisk-østerriksk forbunddssamarbeid, og søkte fremfor alt å stenge for Polens ambisjoner og dessuten åpne for russisk en tilgang til Svartehavet. Nøytralisering av Polen lyktes han ved å få tilrettelagt for den svake herskertype August IIIs tronbestigelse der. Tilgangen til Svartehavet ble vunnet med den russisk-østerrikske tyrkerkrig. Men etter denne utviklet det seg spenninger mellom Russland og Østerrike om Balkanhalvøya.
Keiserinne Katarina I nominerte på sitt dødsleie i 1727 Ostermann til overhoffmester og til medlem av regenskapsrådet under hennes etterfølger Peter IIs mindreårighet. I 1727 ble han også generalpostdirektør. I 1730 ble Ostermann elevert til den arvelige grevestand.
I 1734 utnevnte keiserinne Anna I ham til leder av utenriksministeriet. Da Ivan VI i 1740 ble Annas etterfølger, ble Ostermann dessuten storadmiral.
Ved tronsbestigelsen av keiserinne Elisabeth den påfølgende år ble det slutt på Ostermarks makt. Blant annet på grunn av sin østerrikevennlige politikk im blok keiserinne Elisabeth ham fengsle i 1741.
Så ble han stilt for retten. Han ble anklaget for å ha utestengt Elisabeths trosfølge under Anna Is tid og for å ha underslått Katarina Is testemente, og dømt til døden ved radbrekking. Den 27. januar 1742, rett før han skulle henrettes, ble straffen imidlertid omgjort til livsvarig forvisning til Sibir. Der døde så Ostermann fem år etter, i 1747.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
