![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/a/a6/Hans_og_Hannah_Ryggen_OBF06572b.jpg/640px-Hans_og_Hannah_Ryggen_OBF06572b.jpg&w=640&q=50)
Hannah Ryggen
norsk vevkunstner / From Wikipedia, the free encyclopedia
Hannah Ryggen (født Jönsson 21. mars 1894 i Malmö, død 2. februar 1970 i Trondheim) regnes blant de fremste vevkunstnerne i Norge. Hennes banebrytende innsats endret billedvevens rolle fra dekorativt kunsthåndverk til ekspressiv billedkunst. Ett av hennes hovedverker er det store veggteppet Vi lever på en stjerne (1958). Det hang i vestibylen i Høyblokken og ble skadet av bomben som gikk av i regjeringskvartalet 22. juli 2011.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/1e/Nordenfjeldske_kunstindustrimuseum_Trondheim.jpg/640px-Nordenfjeldske_kunstindustrimuseum_Trondheim.jpg)
Hannah Ryggen Hannah Jönsson | |||
---|---|---|---|
![]() Hannah Ryggen og ektemannen Hans, fotografert ca. 1935–1940. Foto: Oslo Museum | |||
Født | Hannah Jönsson 21. mars 1894[1][2][3][4] ![]() Malmö | ||
Død | 2. feb. 1970[1][2][3][4]![]() Trondheim[1] | ||
Beskjeftigelse | Tekstilkunstner ![]() | ||
Ektefelle | Hans Ryggen (1923–)[5] | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Prins Eugen-medaljen (1959) Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1966)[6] | ||
Aktive år | 1914–1970 | ||
Felt | Billedvev | ||
Kjente verk | «Vi lever på en stjerne» (1958) | ||
Det meste av sitt skapende liv – 1924 til 1957 – bodde Hannah Ryggen i kystkommunen Ørland i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt på småbruket Ryggen. Der levde og virket hun side om side med ektemannen Hans Ryggen, som selv var en anerkjent maler, og datteren Mona.
Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes. Flere har reflektert over at hun «med sitt heftige temperament og sin sterke meddelelsestrang skulle tilbringe en vesentlig del av sitt liv med å veve store billedtepper, den mest tidkrevende av alle formidlingsformer».[7] Forklaringen som gis er vanligvis at den tidkrevende prosessen må ha virket disiplinerende på engasjementet og visjonen, som kom til utløp uten at brodden i budskapet ble sløvet.
Hun var lidenskapelig anti-fascist, anti-militarist, feminist og humanist. Hennes arbeider betegnes som en «sensasjonell tendenskunst»[8], og sies å uttrykke «en varm humanisme og en følelsesmessig deltagelse i samtidens problemer».[9]