Guillaume d'Estouteville kom fra en fremstående normannisk slekt, nemlig Estouteville, som var del av den franske høyadel. Han ble i ung alder bestemt for den kirkelige løpebane. Han fikk tidlig en rekke kanonikater, som for eksempel i Evreux i 1428. Prebendene dette innebar muliggjorde fortsatte studier i Paris.
I 1439 ble Estouteville utnevnt til biskop av Angers, men tiltrådte aldri dette embede. I september samme året fulgte allerede hans utnevnelse til en annen bispestol, i Digne.
Fra 1444 til 1483 var han abbed av Mont-Saint-Michel på dens klosterøy ved de normanniske kyster, og her beskjeftiget han seg med byggearbeidene.
Fra 1453 til 1482 var han erkebiskop av Rouen. Der satte han i gang arbeider for å utvide tårnene i byens katedral. Utover dette hadde han i egenskap av administrator ansvaret for en rekke andre bispedømmer.
Som pavelig legat i Frankrike klarte han til tross for sitt slektskap med kongehuset verken å utvirke en fredsavtale mellom Frankrike og Englandl, eller å oppnå en tilbaketrekkelse av den pragmatiske sanksjon av Bourges. Han reformerte statuttene for universitetet i Paris, og gjenopptok rehabiliteringsprosessen for Jean d'Arc.
I 1454 eleverte pave Nikolas V ham til kardinalbiskops rang og tildelte ham suburbikarbispedømmet Porto-Santa Rufina. I 1461 ble kardinal d'Estouteville gjort til kardinalbiskop av Ostia, hvorved han samtidig avanserte til kardinaldekan. Begge disse embeder beholdt han til sin død. Dessuten ble han i 1477 også gjort til kirkens camerlengo.
Kardinal Guillaume d'Estouteville deltok i konklavene i 1447 (som valgte pave Nikolas V), 1458 (pave Pius II), 1464 (pave Paul II) og 1471 (pave Sixtus IV). Ettersom han var dekan for kardinalskollegiet var det han som ledet pavevalgene i 1464 og i 1471. «Trass i hans høyt dannede herskernatur lyktes det ikke Estouteville verken i 1458 eller i 1464 at vinne den etterstrebede tiara» (Hermann Tüchle). Ved konklavet i 1458 var han en av favorittene, men valgt ble likevel kardinal Enea Silvio Piccolomini.[2]
Episkopalgenealogisk startpunkt:
I løpet av sin tid som biskop ordinerte han også andre biskoper; i blant annet den katolske kirkes ekklesiologi er det vesentlig at en biskop står i suksesjon som strekker seg tilbake til de første apostler, det vil si tilbake til Jesus som gav dem deres oppdrag. Historikere er ikke i stand til å gjenskape et ordinasjons«stamtre» som er uten noen brudd fra apostolisk tid og frem til moderne tid. Det er kjent en del linjer i oldtid og i middelalder, og deretter blir oversikten meget bedre. episkopalgenealogiske rekker kan for nesten samtlige levende katolske biskoper føres tilbake til 1500-tallet og i noen tilfeller helt tilbake til biskop d'Estouteville på 1400-tallet. Linjen d'Estouteville begynner i året 1440. Den ble lenge kalt linjen della Rovere, fordi den hadde sitt kjente utgangspunkt i pave Sixtus IV, i verden Francesco della Rovere. Det er imidlertid senere blitt oppdaget og stadfestet at han var blitt bispeviet av kardinal Guillaume d'Estouteville. Det er ikke noe stort antall levende biskoper av denne linjen, bare et femtitall (2020). Blant dem er erkebiskopen av Tours, msgr. Bernard-Nicolas Aubertin.
I desember 2016 ble det ansett at det var omtrent tyve prelater i live tilhørende denne linjen. Men da ble det oppdaget at msgr. Juan de la Fuente Yepes, biskopen av Nueva Segovia på Filippinene, faktisk ble konsekrert i 1755 og ikke av den daværende erkebiskop av Manila (som var av Rebiba-linjen), som var blitt antatt ut fra et dokument fra 1753, men av biskop Manuel de Matos, biskop av Nueva Cáceres, som var av linjen d'Estouteville[3]. Denne oppdagelsen resulterte i en forskyvning av 27 levende prelater over fra linjen Rebiba til linjen d'Estouteville.
Breccia Fratadocchi, M. (1979). S. Agostino in Roma. Arte, storia, documenti. Roma 1979.
Denifle, Henri (Heinrich) (ed.) (1897). Chartularium Universitatis ParisiensisTomus IV. Paris: Delalain Mal:In lang, pp. xx-xxiv.
Doncoeur, P. and Lanhers, Y. (edd.) (1958). La réhabilitation de Jeanne la Pucelle: l'enquête du Cardinal d'Estouteville en 1452. Documents et recherches relatifs à Jeanne la Pucelle, Melun, 1958.
Gill, Meredith J. (1996). «"Where the Danger Was Greatest": A Gallic Legacy in Santa Maria Maggiore, Rome». Zeitschrift für Kunstgeschichte. 59 (4): 498–522. JSTOR1482889.
Gregorovius, Ferdinand (1900). The History of Rome in the Middle Ages, (translated from the fourth German edition by A. Hamilton) Volume 7 part 1 (London 1900).
