From Wikipedia, the free encyclopedia
Gloster Gladiator var et britisk jagerfly.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Gloster Gladiator | |||
|---|---|---|---|
 Gloster Gladiator i Hærens flyvåpens farger | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly | ||
| Produsent | Gloster Aircraft Company | ||
| Første flyvning | 12. september 1934 | ||
| Introdusert | Februar 1937 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Royal Air Force | ||
Gloster Gladiator var ett av de tre siste jagerfly produsert etter biplankonseptet (de to øvrige var Italias Fiat C.R.42 og Sovjetunionens Polikarpov I-153). Til tross for at det var gammeldags allerede da det ble tatt i bruk (de første Hawker Hurricane og Supermarine Spitfire var under bestilling, og Tyskland var i ferd med å ta i bruk de første Messerschmitt Bf 109), kom dette jagerflyet til å spille en viktig rolle på flere fronter i de første fasene av andre verdenskrig og oppnådde tildels bemerkelsesverdige resultater.
Gladiator var en videreutvikling av forgjengeren Gloster Gauntlet. Konstruksjonen ble ledet av H.P. Folland og startet som et privat prosjekt under fabrikkbetegnelsen S.S.37. Prototypen (reg. K5200) hadde en Bristol Mercury VIS 9-sylindret radialmotor på 645 hk, en bevæpning på to Vickers og to Lewis maskingeværer (begge kaliber 0.303, dvs 7,7 mm) og fløy første gang i september 1934. Skroget var bygget av sveisete stålrør, og fremre del (til akterkant av cockpit) var kledt med aluminiumplater. Resten av skroget pluss vingene og halen var kledt med duk.
S.S.37 ble grundig testet, og på bakgrunn av testene bestilte RAF 23 eksemplarer (K6129-K6151) i juli 1935. Samtidig fikk flyet navnet Gladiator. I oktober samme år ble ytterligere 186 Gladiatorer bestilt (K7893- osv). Gladiator I skilte seg fra S.S.37 ved å ha en Bristol Mercury IX motor på 840 hk, lukket cockpit og bevæpning på fire 7,7 mm Browning maskingeværer. Tidlige maskiner hadde en fast to-bladet propell. Senere maskiner (N2265- osv) fikk fast tre-bladet Fairey-Reed propell av metall og en Bristol Mercury VIIIA motor (840 hk og forgasser med automatisk fuelkontroll). Disse fikk betegnelsen Gladiator II og hadde bl.a. sandfilter og luftrenser for operasjoner i ørkenstrøk. RAF mottok i alt 311 Gladiator-fly, hvorav den siste (Gladiator II) ble levert så sent som i april 1940. 38 Gladiator (N2265 – N2302) ble modifisert til Sea Gladiator for Fleet Air Arm, og ytterligere 60 eksemplarer (N5500-N5559) ble bygget fra grunnen som Sea Gladiator. Disse var utstyrt med bremsekrok og katapultfester for operasjoner fra hangarskip og en beholder for en oppblåsbar gummibåt under skroget.
Gladiator ble eksportert til en rekke land: Belgia 22, Finland 30, Hellas 2, Irak 15, Irland 4, Kina 36, Latvia 26, Litauen 14, Norge 12 (6 Gladiator I og 6 Gladiator II), Portugal 30, Sverige 25. Sverige bestilte opprinnelig 55 stk, men Finland fikk overta 30 av dem etter utbruddet av vinterkrigen mot Sovjetunionen. I Sverige ble Gladiatorene kalt J8 og J8A. J8A hadde en 740 hk Bristol Mercury motor lisensbygget av NOHAB.
Samlet eksporttall var altså 216, og total produksjon av Gladiator kom opp i 527 stk.
De første Gladiator I ble levert til RAF i juli 1936 og var i operativ tjeneste ved skv. 3 og skv. 72 fra januar 1937. 13 av RAFs skvadroner fløy fremdeles Gladiator ved begynnelsen av krigen, og to av disse ble øyeblikkelig sendt til Frankrike som del av Advanced Air Striking Force. I april 1940 ble skv. 263 sendt til Norge, men med liten suksess. Skv. 247 var den eneste som fremdeles fløy Gladiator under Battle of Britain, med ansvar for forsvaret av marineverftene ved Plymouth. Skv. 80 og skv. 112 kjempet i Hellas i november og senere i Nord-Afrika sammen med skv. 33 og skv. 94. De siste operative Gladitor i RAF ble tatt ut av tjeneste i 1941.
Sea Gladiator ble først tatt i bruk av skv. 801 ombord på hangarskipet HMS Courageous i mai 1939. I løpet av 1940 kjempet også skv. 804 og skv. 813 med Sea Gladiator både i Nordsjøen og Middelhavet. Sea Gladiator er imidlertid best kjent fra forsvaret av Malta. Fire Galdiator-fly lå lagret i kasser i påvente av tjeneste ombord på HMS «Glorious». Da de italienske flyangrepene begynte sommeren 1940, ble de montert i all hast med motorer og «variable-pitch» propeller ment for Bristol Blenheim bombefly. Ett fly ble holdt i reserve, mens de tre øvrige (kalt «Faith», «Hope» og «Charity») kjempet alene mot overlegne flystyrker fra Regia Aeronautica. I en periode på 18 dager, inntil de første Hawker Hurricane ankom Malta, utgjorde de øyas eneste jagerflyforsvar. I slutten av 1940 var Gladiator stort sett erstattet av Grumman Martlet (F4F Wildcat) i Fleet Air Arm.
Finland mottok sine 30 Gladiator i januar og februar 1940 og brukte dem med stor suksess både i vinterkrigen og fortsettelseskrigen. I vinterkrigen kjempet også en svensk frivillig avdeling (F19) med Gladiator og lette bombefly av typen Hawker Hart i forsvaret av Nord-Finland.
Ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 var Jagevingen i Hærens flyvåpen stasjonert på Fornebu ved Oslo. Kun syv av Gladiatorene var flydyktige den skjebnesvangre morgenen og tok opp kampen mot store fiendtlige flystyrker. De bet godt fra seg og klarte å skyte ned fem tyske fly. Nesten alle gikk imidlertid tapt etter nødlandinger eller ble skutt i stykker av tyske fly etter å ha landet for å etterfylle ammunisjon og drivstoff.[1]
I løpet av 1938 – 1939 fikk Hærens flyåpen tolv fly av denne typen. De ble nummerert 413 – 435 (alle Hærens fly ble nummerert med oddetall, mot Marinens med partall).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
