Gladius
From Wikipedia, the free encyclopedia
Gladius (pl. gladii) var et kortsverd som ble brukt av romerske soldater i nærkamp. Opprinnelig var gladius en betegnelse på et hvilket som helst sverd, men det ble etter hvert forbeholdt det korte, tveeggede sverdet som ble brukt av det tunge infanteriet, i motsetting til falcata (en huggert) og det lange kavalerisverdet spatha. De korte stikksverdene kom opprinnelig fra Hispania, og den eldste formen ble derfor kjent som Gladius Hispaniensis.[1] Det ble etter hvert også utviklet andre gladiustyper, som i dag er gitt navn etter funnstedene Mainz, Fulham og Pompeii.[2]
Sverdet var egnet både for stikk og hogg. De lengste eksemplarene man kjenner hadde en lengde på 85 cm, hvorav blad på 68 cm. Det korte sverdet var effektivt i nærkamp, hvor lengre våpen kunne bli vanskelig å svinge. Det var spesielt viktig for romerne som kjempet i sluttede rekker å ha en sverdtype som var kort nok til at soldatene ikke hindret hverandre i å møte fiende.