Gazakrigen 2008–2009
From Wikipedia, the free encyclopedia
Gaza-krigen i 2008–2009 var en nesten tre uker lang krig mellom Israel og den palestinske gruppen Hamas. Krigen inntraff med en rekke israelske luftangrep den 27. desember 2008 klokken 11.30 lokal tid på Gazastripen.[4] Israel begrunnet angrepet med at det var et svar på rakettbeskytningen fra området mot mål i Israel.[5] En uke senere gikk Israel inn med bakkestyrker støttet av luft og sjø.
Israel–Gaza-konflikten 2008–2009 | |||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Midtøsten-konflikten | |||||||||
| |||||||||
Stridende parter | |||||||||
Israel (IDF, ISA) | Gazastripen | ||||||||
Kommandanter og ledere | |||||||||
Ehud Olmert Ehud Barak Shimon Peres Gabi Ashkenazi Yoav Galant | Ismail Haniyeh Khaled Mashal Aziz Duwaik Mahmoud al-Zahar Said Seyam Ahmed Jabari Tawfik Jaber Osama Mazini Nizar Rayan Mohammed Deif Ahmad Sa'adat Ramadan Shallah | ||||||||
Styrker | |||||||||
176 500[trenger referanse] | 10 000[2]- 20 000 Hamas-fungerende i Gaza | ||||||||
Tap | |||||||||
13 døde[3] | 1300-1400 døde |
Dette var den dødeligste og det kraftigste angrepet som Gazastripen hadde vært utsatt siden seksdagerskrigen i 1967. Den ble av avisa Haaretz sammenlignet med USAs angrep på Irak i 2003.[6][7] Den 29. desember erklærte Israel krig mot Hamas, og den 3. januar gikk de inn med bakkestyrker.[8][9] Den 18. januar, etter 22 dager med krig, ble det inngått ensidig våpenhvile fra begge parter. De israelske angrepene hadde til da resulterte i svært store ødeleggelser og et stort tap av sivile liv. Israel fikk minimale skader under krigen og få drepte. Det ble både under og etter krigen fremsatt flere beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser.
I løpet av krigen hevdet Israel flere ganger at de kun hadde til hensikt å ramme Hamas' infrastruktur, og at de gjorde sitt ytterste for å spare sivilbefolkningen. Imidlertid uttalte Israels president Shimon Peres på et AIPAC-møte den 14. januar at hensikten var å rette et hardt slag mot folket i Gaza, slik at de vil miste lysten til fortsatt å skyte mot Israel.[10]
Den 9. januar (norsk tid) vedtok Sikkerhetsrådet i FN en resolusjon (FNs sikkerhetsråds resolusjon 1860) som krevde umiddelbar stans i kamphandlingene. USA var det eneste landet som ikke stemte for resolusjonen, men gikk likevel langt i å stille seg bak den.[11] Både Hamas og Israel avviste senere på dagen å imøtekomme kravet fra FN. Hamas begrunnet sin avgjørelse med at resolusjonen ikke var i det palestinske folks interesse, mens Israels statsminister Ehud Olmert begrunnet det med at det fortsatt ble skutt raketter mot landet og at resolusjonen dermed ikke fungerte.[12] Presidenten for FNs generalforsamling, Miguel d'Escoto Brockmann, beskrev Israels angrep på Gazastripen som et folkemord. Kritikken ble møtt med avsky hos Israels ambassadør til FN, Gabriela Shalev, som kalte D'Escoto en Israel-hater.[13]
Israel mottok mye kritikk for at de besluttet å forhindre utenlandske journalister fra å rapportere fra Gaza. Flere beskyldte dem for at de gjorde dette for å bedre kunne styre informasjonstilgangen til sin egen fordel.[14][15][16]
Mellom 1300 og 1400 ble drept på palestinsk side, hvorav rundt 300 barn.[17][18] I tillegg ble rundt 5300 ble såret, inkludert 1631 barn.[19] Tapstallene på den israelske siden var langt lavere med 13 drepte, hvorav tre sivile.
Søndag den 18. januar ble det inngått ensidig våpenhvile fra begge sider. Først fra Israel og like etter Hamas. Onsdag den 21. januar hadde alle israelske soldater trukket seg ut av Gaza.
Mandag den 19. januar opplyste FN-talsmann John Ging at en halv million mennesker i Gaza var uten vann. Over 4000 bygninger var blitt helt ødelagt og over 20 000 betydelig skadet.[20] Ifølge FN var over 50 000 palestinere blitt hjemløse. BBC NEWS hevdet like etter våpenstillstanden at de verste områdene så ut som om de hadde blitt «rammet av et jordskjelv» og at hele nabolag var blitt jevnet med jorden og forsvunnet.[21] Blant de bygningene som ble ødelagt var Parlamentet i Gaza, Justisdepartementet, Innenriksdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, deler av hovedkvarteret for FNs organisasjon for palestinske flyktninger, et større fengsel som sikkerhetshovedkvarteret Saraya var en del av, lokalene til Essedine al-Qassam-brigadene (Hamas' væpnede fløy) og Universitet i Gaza. I tillegg til dette ble flere hoteller, moskeer, drivhus og skoler bombet. Fiskebåtene og havna ved Gaza by ble også ødelagt i de israelske angrepene.[22][23][24][25][26][27][28] Ifølge Norsk Folkehjelps generalsekretær, Petter Eide, ble nesten bare sivile mål rammet i Gaza.[29] Ødeleggelsene på israelsk side var minimale, men på en av krigens siste dager fikk en synagoge i Netivot omfattende skade av en rakett sendt fra Gaza.[30] Ifølge foreløpige beregninger gjort av FN i begynnelsen av februar ble over 14 000 bolighus og 68 regjeringsbygninger helt eller delvis ødelagt. I tillegg ble 31 bygninger brukt av ikke-statlige organisasjoner rammet. 600 000 tonn med giftig betongskrot lå igjen etter ødeleggelsene. FN antok at det ville koste 170 millioner kroner å fjerne den.[31]
Militæroperasjonen ble omtalt som Operasjon Støpt bly[32] (hebraisk מבצע עופרת יצוקה: Mivtza Oferet Yetzuka, engelsk: Operation Cast Lead) av det israelske militæret, mens den av flere arabiske og persiske medier ble omtalt som Gaza-massakren.[33][34][35]