Omtrentlig utbredelse av norrøne språk på 900-tallet. I røde områder ble det snakket vestnorrøne dialekter og i oransje østnorrøne. Rosa angir gammelgotlandsk, gult gammelengelsk og grønt øvrige germanske språk, som på denne tid lå mye nærmere de skandinaviske språk enn idag.
Gammelsvensk stammer fra urnordisk. Sammen med gammeldansk utgjør det den østnordiske språkgruppen. I gammelsvensk språkhistorie kan man skille mellom tre perioder:
Fra den første utvikling av gammelsvenske eller i alle fall østnordiske språkegenheter, omkring 800, inntil det oppsto en egen gammelsvensk litteratur skrevet med latinske bokstaver på begynnelsen av 1200-tallet. Etter tidens viktigste kildemateriale, runeinnskriftene, kalles språket i denne perioden (omkring 800–1225) «runesvensk».
Fra første halvdel av 1200-tallet til andre halvdel av 1300-tallet, da skriftspråket utviklet seg til et riksspråk for Sverige, og gjennomgikk store forandringer, både i ortografi, former og uttale. Språket i denne perioden (omkring 1225–1375) kalles «klassisk gammelsvensk».
Fra andre halvdel av 1300-tallet til Reformasjonen (1527), som også betegner et språklig skille, ettersom Olaus Magnus fra 1526 publiserte skrifter som kom til å bli av stor språklig betydning, ved at den danske innflytelsen ble trengt tilbake, mens den høytyske tiltok. Språket i denne perioden (omkring 1375–1525) kalles «mellomsvensk».
Det er tre ulike kilder til det gammelsvenske språket.
Lånord
En svært gammel kilde er russiske ord som er lånt fra gammelsvensk. Det er nesten utelukkende personnavn, og de forekommer bare i to kildeskrifter fra årene 911 og 944. Slike er Igor (Ingwar = Ingvar), Rurik (Rørikr = Rørik), Olga (Hiælgha = Helga), og andre. Sjeldnere er andre ord, som til dels ennå forekommer i russisk og andre slaviske språk, som for eksempel chvat (hwater). I finsk finnes lånord fra alle språkperioder. Lånordene i samisk er derimot forholdsvis sene.
Runeinnskrifter
Runeinnskriftene finnes i stort antall (nesten 2000), fra Småland og Öland i syd til Ångermanland i nord, men hyppigst i Uppland, Södermanland og Östergötland. De er for det meste avfattet for å minnes døde slektninger. De forekommer gjennom hele den gammelsvenske perioden, men de fleste tilhører 1000- og 1100-tallet. Blant disse er de eldste naturligvis de viktigste, ettersom de nesten er de eneste kildene fra perioden.
Håndskrifter
Den siste og viktigste kilden er håndskriftene, som alle er skrevet i det latinske alfabetet. Sveriges eldste skriftlige kilder (konge- og biskopsbrev) er på latin, og bruker bare unntaksvis et og annet gammelsvensk ord. En egen litteratur på gammelsvensk oppstod først på 1200-tallet. De eldste bevarte håndskriftene stammer fra slutten av dette århundret. Her skal nevnes noen av de viktigste håndskriftene.
Fra slutten av 1200-tallet til omkring 1300:
Det eneste fullstendige håndskrift av den eldre Västgötalagen, fra tiden 1281–90.
Et bruddstykke av den eldre Västgötalagen.
Lydekini. Utdrag og tillegg til den yngre Västgötalagen.
Cod. Holm. B 58, skrevet etter 1345. Den inneholder det eneste fullstendige håndskrift av den yngre Västgötalagen og det eneste fullstendige håndskrift av byretten for Birka.
Fra omkring 1350 stammer
Det eneste håndskriftet til Dalaloven, Cod. Holm. B 54.
Det eneste fullstendige håndskriftet til Östgötalagen, Cod. Holm. B 50.
Cod. Ups. L. 49, som omfatter det eneste håndskriftet til Hälsingalagen og et avsnitt av Upplandslagen.
Et stort fragment av Östgötalagen.
Håndskriftet til kong Magnus Erikssons landslov, Cod. AM. 51 4°.
Codex Buræanus, et stort bruddstykke av Sveriges eldste legendesamling.
