Gammelkinesisk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Gammelkinesisk (forenklet kinesisk: 上古汉语, tradisjonell kinesisk: 上古漢語, pinyin: shànggǔ hànyǔ) er den form av kinesisk som ble talt i Kina fra omkring 1300-tallet f.Kr., under den senere del av Shangdynastiet, til grunnleggelsen av Qindynastiet i år 221 f.Kr. Språket ble bevart langt etter at det hadde sluttet å bli benyttet, i form av klassisk kinesisk, det skriftspråk som frem til 1900-tallets begynnelse ble benyttet som felles skriftspråk for samtlige kinesiske dialekter og også som litterært språk i Japan, Korea og Vietnam.
Filosofene Konfucius' og Mencius' verker ble skrevet på dette språk likesom det taoistiske standardverket Daodejing.