seilskute brukt som fraktebåt i Norden og Baltikum From Wikipedia, the free encyclopedia
Galeas er liten seilskute med to master. Lengden er opptil 20 meter, først og fremst beregnet for kystfart. Denne nordiske båttypen oppstod omkring 1800, og har blitt brukt fram til midten av 1900-tallet i Sverige, Finland, Ålandsøyene, Norge og Danmark i forskjellige roller innenfor kystfarten. Det er eksempler på tremastede seilskuter som har blitt betegnet som galeaser i Finland, denne typen er bedre kjent i Danmark som «slettopperskonnert» etter 1903.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Den vanlige galeasen i Norge er beskrevet som en tomastet sneiseiler med den forreste masten som den høyeste. Det kan være vanskelig å skille ut en galeas fra andre fartøytyper, spesielt med bruk av ulike betegnelser som jaktegaleas, sluppegaleas og jektegaleas, som betyr fartøyer med jakt-, slupp- og jekteskrog, men med to master. Det som kjennetegner en galeas er den akterste masten som alltid var mindre enn den forre.
Ordet galeas har fransk/italiensk opprinnelse, galéace/galeazza, som betyr storgalei eller større krigsfartøy. Opprinnelsen til denne betegnelsen i Nord-Europa er ikke sikker, men det var først brukt på 1700-tallet, en modell av et tomastede fartøy var illustrert som en galeas i den svenske skipsbyggeren Fredrik Henrik af Chapmans Architectura navalis mercatoria fra 1768, med skværseil som toppseil på den forreste masten og et enslig gaffelseil på mesanmasten. I en bok over fartøyer som var fortollet i Stockholm fra 1798 er «tomastede skutor rigget som galeaser» omtalt, få år senere som «galeas-skutaer».
Galeasen kjennetegnes av et skrog med kraftig spring (sterkt buet dekkslinje) og utfallende forstevn. Forreste mast er høyest, og kalles stormast. I tillegg har galeasen mesanmast. Båttypen er rigget med gaffelseil og gaffeltoppseil på begge master, og kan ha råseil på stormasten. Galeasens nærmeste slektning er jakten. En periode ble mange jakter bygd om til galeaser på grunn av effektiviteten – det krevde færre mann for å håndtere to små seil framfor ett stort.
Den norske betegnelsen på en galeas på 1800-tallet dreier seg først og fremst om riggingen med to master uansett skroget på det aktuelle fartøyet, som opprinnelig har sine aner i den lokale fartøytypen jakten.
De første illustrasjoner av tidlige galeaser viser stengerigg på begge master og tre råseil på formasten, disse var like mye skværrigget som sneiseilere, og var mest brukt i utenriksfart. Fram til 1860-70 årene var det få tomastere på kysten, opplysninger fra Biørns Register over alle seilfartøyer i Norge viser bare femti galeaser ut av over tusen fartøyer. De fleste var relative store fartøyer fra 15-20 opp til 40-50 kommerselester mens de fleste var på mellom 9 og 30 kommerselester. Fra midten av 1800-tallet ble det behov for større lastekapasitet og større fartøyer i den norske kystfarten, og jaktene var blitt så store at de etter hvert var blitt uhåndterlige med sin rigging.
En løsning på dette var å dele opp seilarealet på jakten, men det ville bety større mannskap. Riggingen fra galeasen løste dette problemet i det korte løpet ved at man kunne ha et lite mannskap på «jaktegaleasen» i forhold til seilarealet. En jaktegaleas hadde stort seilareal på mesanmasten som bare var opptil 90 prosent av høyden på stormasten, og storseilet var rigget nøyaktig som på jakten med breifokk og skværseil. Foran stormasten er en lang spire kalt snaumast montert som en slags løpegang for breifokkens og skværseilets rær. 4 stagseil, stagfokk, 2 klyvere og jager var brukt i tillegg til seilene på mastene. Mange eldre jakter ble ombygd til galeaser ved å flytte stormasten noen fot forover og redusere storseilet. De største jaktene kunne være opptil 80 fot lange, og de fleste galeaser var knapt mer enn 90 fot lange over dekk.
Slupper, skøyter og kuttere gjennomgikk den samme prosessen som jakten, men til forskjell fra jaktegaleasen fikk disse en relativt lav mesanrigg med mesanmasten ganske langt akter helt ut til forkanten av ruffen. Denne masten kalles «papegøyemast», og disse fartøyene som regel var sjeldent beskrevet som galeaser.
Galeaser som også hadde blitt betegnet som «sluppegaleaser», ble brukt på lengre reiser til andre land, mange fraktet saltet sild til havner ved Østersjøen, og noen gikk i Nordsjøfarten til Danmark, England og Nederland, også Frankrike. Der ble disse galeasene betegnet med navnet Galéasse norvegiénne. Den typiske norske galeasen, som i nyere tid fikk hjelpemotorer, hadde en besetning på 4 til 7 mann, en lengde på mellom 15 og 27 meter, bredde på 6 meter, dypgang på 4 meter.
Disse var bygd i klink, halvkravell og deretter kravell utover det nittende århundret.
Den svenske galeasen var den fremste arbeidshesten i Østersjøen fra de svenske og finske havnesteder og havnebyer fra begynnelsen på 1800-tallet fram til den andre verdenskrigens slutt i 1945. Første gang en svensk galeas var nevnt, er i skipsbyggeren Chapmans verk Architectura navalis mercatoria fra 1758. Denne fartøytypen hadde i begynnelsen skonnertrigging og kunne defineres som skonnerter med toppseil som skværseil og gaffelseil på stormasten og et gaffelseil på den mindre mesanmasten som sto langt akterover.
De første, svenske galeaser som har blitt registrert i 1798, er egentlig tomastede skuter bygd i klink som et spissgattet fartøy uten dekk fra stevn til stevn, men fra 1760 er tegninger over et tomastede fartøy funnet i den finske byen Jacobstad på Österbotten. Dette var kravellbygd og plattgattet med stor drektighet som kunne ha forskjellig rigging som brigg, snau eller galeas. Stormasten var som regel tre ganger så høy som bredden på skroget og mesanmasten var mindre. Dokumentasjon bevart fra 1799 om 32 forskjellige fartøyer viser at skuter med rigging som en galeas var mellom 18 og 22 meter lange med en lasteevne på 14-25 lester. Dette skyldes liten dypgang på disse «galeas-skuter» i sammenligning med de større, tremastede skuter. Men det var mulig å ha lite mannskap med den nye riggingen fra skonnerten. En rapport fra 1807 om galeasen «Maja Stina» som kom ut for motvind på vei fra Stockholm, antyder at de eldre skutene med skværseil ikke kunne krysse mot vinden, kalt «lofnering», og måtte vente på bedre vindforhold eller gå over til årer.
I 1830-årene var den svenske galeasen bygd i klink, halvkravell og kravell omgjort til dekkfartøyer med slett dekk fra stevn til stevn, og de større kravellbygde galeaser fikk klipperbaug tatt rett fra klipperskipet utover resten av århundret. Den typiske, svenske galeasen som er delt i mange lokale varianter etter byggested og fartøybygger, er normalt på 13,6 til 17 meter lang og 4,25 til 6,5 meter bred.
Det er tremastede og endog firemastede galeaser som eksisterte på slutten av 1800-tallet, noen ganger var disse bygd som det svenske motstykket til den finske galeasen for handelen mellom Stockholm og Ålandsøyene.
Den såkalte Ålandsgaleas som på svensk var kjent som «vedgaleas» på grunn av deres funksjon for frakt av ved til Stockholm, populært var kalt «Ålandsskute».
Dette er noen av de største galeaser som ble bygd og benyttet i Østersjøen, med en lengde på mellom 20 og 30 meter og et lengde-til-bredde forhold på 3,5 : 1 med lite dypgang og stor seilføring på riggingen med to, tre eller fire master. I Danmark er disse fartøyene betegnet som slettopper-skonnerter. Riggingen kunne ha stor høyde på mastene med lange toppseil av gaffelseiltypen.
De fleste ålandsgaleaser var klinkbygd med skarp baug, men mot slutten på 1800-tallet gikk fartøybyggerne over til kravell. I dette århundret og fram til ca. 1930 ble over 300 galeaser, slupper og skip bygd på Ålandsøyene.
Ifølge af Chapman ble galeasen i året 1768 også brukt i lukket farvann i de svenske innsjøene inkludert Vänern.
Den tidligste beskrivelsen av en «vänergaleas» er Per Johan Warbergs opplysninger om byen Trollhättan med dens sluser i kanalen mellom Vänern og Kattegat fra 1805-06. Den klassiske vänergaleasen er 66 fot (19,8 m) lang, i vannlinjen 61 fot 10 tommer (18,55 m), 18 fot (5,4 m) bred og dypgang på 6 fot 6 tommer (2,10 m) med lastekapasitet på 30 lester eller 91,8 tonn. Dimensjonene på denne galeastypen er tilpasset trafikken gjennom kanalen med størrelsen på slusene som retningsgivende for alle fartøyer.
I motsetning til galeaser for kystfarten er ikke vänergaleasens rigging ment for annet enn innsjøtrafikk med faste gafler (såkalt «lake rig» på engelsk) på begge master, disse som hadde løse gafler kalles «håttebåt» eller «hottebåt». Vänergaleasen har nesten like høye master, mesanmasten er bare litt mindre i høyden med høye toppseil og faste gafler som kan låres oppover for å fange vinden over skogkledte koller og landskapet rundt kanalene.
Helt fra begynnelsen var alle vänergaleaser kravellbygd, for disse er sannsynligvis videreutviklet fra 1700-tallets bojort som var innført på den store innsjøen allerede i 1646 eller 1695 sammen med kravellbyggingen. Som bojorten hadde vänergaleasen dekk fra stevn til stevn med garnering i det indre rommet. Disse er rundgattet med akterspeil over vannlinjen.
Den danske galeastypen betegnes med det danske navnet «galease» med en ekstra «e». Denne danske betegnelsen er også brukt om seilfartøyer som betegnes som ketcher i andre land.
Denne fartøytypen har blitt brukt for en rekke oppdrag inkludert fiskeri i den danske kystfarten med to master og et deplasement på mellom 30 og 100 tonn. De nyere og større varianter av den danske galeasen kunne være opptil 29 meter lange, 7,6 meter brede og ha dypgang på 3,45 meter, de minste kunne være ned til bare 10 meter lange og 3 meter bredde med 0,9 meter i dypgang. De fleste galeaser i Danmark var ketchrigget med gaffelseil på begge master uten skværseil og med gaffelseil som toppseil. De større variantene, som hadde sin opprinnelse i Finland, ble betegnet som slettopper-skonnerter med skværseil som toppseil eller flere enn to master.
De fleste danske galeaser var kravellbygd i forskjellige varianter med kutterhekk, akterspeil eller rund akterstevn som en fortsettelse fra den danske fartøytypen jagten som var et fartøy med butte skrog og bredt akterspeil. I de fleste tilfeller er galeasen vokst rett ut av jagten ved å kutte det eldre fartøyet i to, deretter forlenget og forhøydet det til et tomastet fartøy. Det var sjeldent å finne en galeas som ikke var ombygd fra en jagt langs den danske kysten mellom storbyene.
Nyere galeaser med hjelpemotor betegnes som motorgaleaser i Danmark.
Som en effektiv arbeidshest med en god rigging som vant utbredelse over hele Nord-Europa, kom galeasen også til den nordtyske kysten der dette fartøyet for kystfart betegnes som galeass med en ekstra «s». Den tyske galeassen var også sett på Nordsjøen i tillegg til Østersjøen som var den vanlige arbeidsplassen fra midten av 1700-tallet.
De første galeasser hadde butt baug og kurvede akterstevn, senere skarpere baug og rettere akterstevn. En egen type, «Heckgaleass», hadde en akterstevn formet som et hekk som på hekkbåter. Det er forskjellige varianter, noen av disse hadde lite dypgang og dermed hadde senkekjøl som sidesverd som kan senkes ned i vannet på lesiden. Alle fartøyer var tomastet med løse gaffelseil, toppseil, forseil og svære skværseil foran på stormasten.
Galeassen kunne være på mellom 13 og 27 meter i lengde og 7 meter i bredde samt dypgang på 2,4 meter med en besetning på 4 til 10 mann.
Denne nordtyske varianten av galeassen er en krysning mellom galeassen og den lokale fartøytypen everen, et fraktfartøy med flat bunn og stor lasteevne som ble brukt i Tyskland og Danmark på meget grunne farvann.
Riggingen med to master var tatt fra den nordeuropeiske galeasen og satt på et fartøy med langstrakt skrog og flat bunn som nedstammet fra everfartøyet. Galeass-eweren hadde i begynnelsen butt forstevn, men senere ble klipperbaugen i den andre halvparten av 1800-tallet innført på de nyere fartøyene. Skroget hadde skarpe linjer under vannlinjen, og måtte ha senkekjøl på lesiden eller slingrekjøl for å hindre avdrift under seilas.
Galeass-eweren var på mellom 16 og 20 meter lengde, et skip bygd i 1835 som har blitt bevart, var på 16,75 meter lengde, 5,17 meter bredde og dypgang på 2,0 meter. Denne fartøytypen ble fram til begynnelsen på det tjuende århundret benyttet på utenriksfart helt til middelhavsområdet for frakt av appelsin.
Denne nordtysk-polske galeastypen for bulklast som tømmer var utbredt gjennom 1800-tallet langs Østersjøkysten fram til Baltikum, men det var sett spesielt i den tyske Pommern ved utløpet av elven Oder. Denne var en krysning mellom skroget tatt fra hukkerten betegnet som «huker» i Tyskland og riggingen fra galeasen.
Hukergaleassen kunne ha et mannskap på 8 ombord på et fartøy på opptil 22,8 meter lengde, 6,8 meter i bredde og dypgang på 3,63 meter.
På midten av 1800-tallet var en egen fartøytype utviklet med utgangspunktet i den nederlandsk-tyske jachten med riggingen tatt fra galeasen eller ketchen langs den tyske og senere polske Østersjøkysten.
Det hadde halvdekk med et dekkhus midtskips og spring på baugen mot et baugspyd. Dette fartøyet for bulklast mellom mindre steder og ble også sett i Nordsjøen i tillegg til Østersjøen. De fleste tomastede fartøyene var svartmalt, normalt på mellom 18 og 22 meter i lengde med 6 meter i bredde og 3,6 meter i dypgang. De som hadde pålemaster uten hindringer for rå og gafler, betegnes som «pfahlgaleass».
I likhet med hukergaleassen forsvant denne galeastypen for godt etter slutten på den andre verdenskrigen i 1945.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
