From Wikipedia, the free encyclopedia
Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889 var en streik i oktober 1889 blant kvinnelige arbeidere ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker i Kristiania. Streikens bakgrunn var lav lønn, helseskadelige arbeidsforhold som medførte fosfornekrose i kjeven, og økonomiske represalier overfor de ansatte. Den utløsende årsaken var et lønnskutt på 20 % samme måned som streiken brøt ut. Til sammen 372 av de kvinnelige arbeiderne streiket.[1]
Den 28. oktober 1889 dannet de kvinnelige fyrstikkarbeiderne ved disse fabrikkene sin egen fagforening, De kvindelige Fyrstikarbeideres Forening. Stiftelsesmøtet fant sted i Lakkegata 3, og det var Social-Demokratens unge kulturmedarbeider, Fernanda Nissen, som ble valgt til foreningens første leder. Forut for møtet hadde fyrstikk-pakkerskene spontant lagt ned arbeidet.
Arbeidsnedleggelsen kom spontant, da arbeiderskene selv ikke hadde konkrete planer utover det å demonstrere sin misnøye. Arbeiderpartiet, og i særlig grad Social-Demokratens redaktør Carl Jeppesen, bidro til å få streiken inn i organiserte former. For første gang trådte også partiets kvinner mer fram i lyset. Det første oppropet som støttet streiken var signert Marie Knudsen, Hulda Jeppesen og Helle Devold. De ble også valgt inn i streikekomiteen.[2] Det ble framsatt krav om fast arbeidstid fra 7 til 21. Kvinnene krevde garantert lønn (7 øre pr. gross for ramme og 6 1/2 øre for skuffpakning) og de krevde mulktsystemet avskaffet.
For å stramme inn på disiplinen og øke kontrollen hadde mange av fabrikkeierne innført arbeidsreglementer og strenge straffebestemmelser. Fyrstikkarbeiderskene i Kristiania fikk hele ukelønna redusert med 10 % dersom de kom for sent på jobb mandag morgen. På verkstedene i byen ble det vanlig å stenge portene presis klokka 7. De som kom for sent slapp ikke inn før kl. 12.30 og mistet dermed en halv daglønn.
Den 31. oktober 1889 ble det arrangert et stormøte i Kristiania Arbeidersamfund der lege Oscar Nissen beskrev forholdene arbeiderskene arbeidet og levde under. Støttespilleren Bjørnstjerne Bjørnson deltok også på møtet, og mange andre kunstnere ga inntekter fra sine opptredener til de streikende og flere innsamlinger ble startet. Til og med en aksjonær i en av fabrikkene sendte streikebidrag. Den 24. november gikk over 10 000 mennesker i demonstrasjonstog, og enda flere samlet seg på Etterstadsletta samme dag der det ble vedtatt en resolusjon til regjeringen om å ta større hensyn til arbeidernes krav om beskyttelse mot sunnhetsnedbrytende industriell virksomhet.
Til tross for streikebidrag som til slutt kom opp i nesten 14 000 kroner, og til tross for en nesten overveldende støtte og sympati fra vide kretser, måtte kvinnene til slutt kapitulere og vende tilbake til arbeidet 13. desember[1] uten særlig større resultater enn løfte om bedre lønn fra årsskiftet. Men streikekassa hadde 1500 kroner tilbake da streiken var over.
Streiken var forut for sin tid. Den tok moderne virkemidler som faglig organisering og skikkelig streikeledelse i bruk. Konflikten resulterte i en kongelig resolusjon året etter med forskrifter for fyrstikkfabrikkene som inneholdt forbud mot matspising i produksjonslokalene, bedre hygiene blant de ansatte og bedre ventilasjon i fabrikklokalene.
Selv om streiken ikke kom gjennom betydde den noe fordi mange ble klar over de dårlige forholdene som da fantes i mange fabrikker. Kvinnene selv hadde også fått noe godt ut av å streike. "Først nå skjønner vi at vi er mennesker," hadde de skrevet i et takkebrev til dem de hadde fått støtte av.
Filmregissøren Olav Dalgard (1898—1980) var en foregangsmann innen arbeiderfilmen med blant annet filmen Gryr i Norden (1939), som handlet om nettopp fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.[1]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
