Furubotn-oppgjøret
From Wikipedia, the free encyclopedia
Furubotn-oppgjøret er den vanlige betegnelsen på partisprengningen i Norges Kommunistiske Parti og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i 1949–1950. Andre betegnelser som har vært brukt er «Oktobereksplosjonen» og «Oppgjøret med det annet sentrum». Anslagsvis 700 medlemmer forsvant ut fra partiet, inkludert et flertall av det tidligere landsstyret, sentralstyret og sentrale apparatet, samt flertallet i NKUs sentralstyre.[1] Daværende partisekretær Peder Furubotn sto i spissen for den tapende fløyen. Den seirende fløyen betegnes som regel som Løvlien-fløyen, eventuelt Løvlien/Strand Johansen-fløyen.
Oppgjøret er i ettertid dokumentert grundig både av fagfolk (Terje Halvorsen, Per Selle, Torgrim Titlestad) og involverte (Hans I. Kleven, Leif Vetlesen, Arne Pettersen, Roald Halvorsen, Reidar T. Larsen), selv om konklusjonene deres, særlig de involverte, er ulike. I 1990 vedtok NKPs landsmøte med knapt flertall en uttalelse der oppgjøret ble kritisert og eksklusjonene opphevet, selv om det siste ikke fikk noen praktisk betydning.
På NKPs landsmøte i 1946 ble Emil Løvlien valgt til ny partiformann etter Adam Egede-Nissen. Johan Strand Johansen ble valgt til politisk sekretær, mens Furubotn ble valgt til generalsekretær, en rolle han i praksis hadde fungert i egenskap av lederen for NKPs illegale apparat i Norge siden 1941. Som partisekretær la Furubotn særlig vekt på å finne en særegen norsk strategi for utviklingen av sosialisme. I 1948 ga han ut boka Kampen for Norges suverenitet, som selv om den i seg selv ikke var kontroversiell ble kilde til mye av Løvlien-fløyens argumentasjon. Dette ble fulgt opp av en kampanje, først og fremst fra NKUs side, men klart inspirert av Furubotn, om å styrke produktiviteten. En foreslått «bondemilliard» fra Furubotn bidro også til ammunisjon for dem som ville stemple ham som en borgerlig nasjonalist.
Sommeren 1948 hadde Furubotn gått av som generalsekretær, og på landsmøtet i 1949 stilte ikke Furubotn til valg. I henhold til egne anslag vant imidlertid fløyen hans om lag 2/3 flertall av partiledelsen.[2] Valgnederlaget samme år, der NKP, på tross av en oppslutning på over 100.000 stemmer, falt ut av Stortinget, i flere valgkretser med tilnærmet ubetydelig margin, var den utløsende faktoren for det videre hendelsesforløpet. Furubotn hadde siden landsmøtet i stadig krassere ordelag kritisert stortingsgruppa, der Løvlien og Strand Johansen begge var medlemmer. Denne kritikken gikk i hovedsak ut på at stortingsgruppa var blitt et haleheng til Arbeiderpartiet, et synspunkt som vant gjenklang særlig i NKU. Imidlertid ble også denne kritikken og til dels begrunnede anklager om at Furubotn drev fraksjonsarbeid og sto bak et såkalt «annet sentrum» ansett å være en viktig faktor bak valgnederlaget. Særlig Strand Johansen gikk langt i anklagene sine, og anklaget i et tillitsmannsmøte for partiet i Oslo 20. oktober Furubotn og hans tilhengere for titoisme og trotskisme. Han konkluderte med at det var nødvendig å likvidere dette annet sentrum og dets apparat.[3]
Furubotnikene hadde et flertall på 9 av 16 medlemmer av sentralstyret[4] og dette flertallet vedtok å forelegge spørsmålene internasjonalt. Samtidig valgte Furubotns tilhengere, på initiativ fra Roald Halvorsen og etter konsultasjon med Furubotn, å legge ned sine verv i påvente av dette. Dette skjedde 25. oktober 1949, og dermed var flertallet i sentralstyret endret. Dagen etter ble Furubotn enstemmig ekskludert etter forslag fra Strand Johansen av et amputert sentralstyre som samtidig vedtok å utvide seg selv med seks nye medlemmer. Furubotn-tilhengerne Tom Rønnow og Haavard Langseth ble også avsatt som henholdsvis sjef for partiforlaget og redaktør for tidsskriftet Vår Vei. Hendelsesforløpet 26. oktober er imidlertid omstridt. Det er på det rene at Furubotn-tilhengerne ble bedt om å forlate partikontoret før sentralstyremøtet. Torgrim Titlestad og Leif Vetlesen hevder at dette skjedde på Strand Johansens eget initiativ, noe imidlertid blant andre Arne Pettersen nekter for. Titlestad påstår endog at krigssabotørene Asbjørn «Osvald» Sunde og Ragnar «Pelle» Sollie var bevæpnet.[5]
Dagen etter fikk vedtaket stor støtte på et tillitsmannsmøte i Oslo. Da det valgte sentralstyreflertallet skjønte hva som hadde skjedd var det for sent, og deres forsøk på å gjenoppta vervene sine ble avslått. Partiorganet Friheten, som på denne tiden var under ledelse av Jørgen Vogt, hadde på dette tidspunktet utvetydig tatt stilling for Løvlien-fløyens synspunkter. Det neste landsstyremøtet fant sted 10.- 12. desember, og i og med at Furubotn-tilhengernes vervnedleggelser kun gjaldt sentralstyret ble det flertall for et forslag fra Roald Halvorsen som omtalte den endrede flertallskonstellasjonen i partiet som et kupp og krevde at det av landsmøtet valgte sentralstyret skulle gjenoppstå. Det ble også vedtatt å opprette en undersøkelseskommisjon, der Furubotns folk hadde flertall. Dette siste forsøket fra Furubotn-fløyen på å gjenvinne makten i partiet mislyktes imidlertid, og i februar 1950 ble det innkalt til ekstraordinært landsmøte.
På dette tidspunktet hadde både sentralstyret og distriktsstyrer omkring i landet foretatt en kraftig opprenskning, og sørget for at landsmøtet støttet opp om Løvlien-fløyen. 171 personer skal alt i alt ha blitt ekskludert.[6] Landsmøtet vedtok samtidig 22 eksklusjoner og gjorde et vedtak som ga distriktsorganisasjoner som hadde foretatt eksklusjoner støtte til disse. Det fordømte også Furubotn for flere forhold:
- For å ha gått inn for betingelsesløs enhet med Arbeiderpartiet i 1945.
- For å ha inntatt ett borgerlig syn på statens klassekarakter.
- For å ha gått inn for klassesamarbeid.
- For å ha forsøkt å underminere NKPs stilling som arbeiderklassens parti.
- For å ha produsert trotskistisk litteratur.[7]
Hovedpersoner
Peder Furubotn (1890–1975) var formann i NKP fra 1925 til han i 1930 påbegynte et åtte år langt opphold i Moskva. Under krigen spilte han en viktig rolle i det illegale partiapparatet. Etter hendelsene i 1949 spilte han ingen betydelig politisk rolle, selv om han senere skulle trå frem som tilhenger, dog ikke medlem, av Arbeiderpartiet og endog tilhenger av norsk medlemskap i EEC i 1972.
Johan Strand Johansen (1903–1970) var nestformann i NKU mellom 1924 og 1928, og aktiv i partipressa i mellomkrigsårene. Han tilbrakte også mye tid i Moskva på 1930-tallet. Under 2. verdenskrig var han fengslet på Grini fangeleir og Sachsenhausen. Han var Stortingsrepresentant for Oslo mellom 1945 og 1949 og igjen mellom 1954 og 1957. I 1955 ble han grunnet psykiske lidelser sendt på kuropphold til Sovjetunionen der han skulle bli til sin død. Overfor NKP spilte han etter dette liten rolle, selv om han forfattet en rekke brev til partipresse og sentrale partimedlemmer.
Emil Løvlien (1899–1973) var formann for NKP mellom 1946 og 1965. Han hadde sittet i partiledelsen siden 1934, og spilt en forholdsvis ubetydelig rolle under krigen. Han var Stortingsrepresentant mellom 1945 og 1949, og igjen mellom 1954 og 1961, noe som gjorde ham til partiets siste Stortingsrepresentant, dersom man ser bort fra Reidar T. Larsen som i 1973 ble valgt inn for Sosialistisk Valgforbund. Løvlien har på mange måter stått som symbol på partiets synkende styrke gjennom den kalde krigen.
Roald Halvorsen (1914–2010) var formann for NKU fra 1945 til 1946 og nestformann i NKP fra 1946 og 1949. Etter at han ble ekskludert fra NKP markerte han seg som faglig tillitsvalgt før han sluttet seg til Sosialistisk Valgforbund der han fra 1974 var daglig leder. Mellom 1975 og 1977 var han nestformann i Sosialistisk Venstreparti.
Prominente Furubotn-tilhengere
- Martin Brendberg – fagforeningsmann
- Gunhild Emanuelsen – freds- og kvinnesaksaktivist, pionér i likelønnskampen
- Kjell Grude Kviber – motstandsmann og tidligere redaktør av friheten
- Ørnulf Egge – reell leder for NKU 1942–1945
- Arvid G. Hansen – formann Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund 1917–18, pressemann
- Ragnar Kalheim – fagforeningsmann, markant nei-mann i 1972, medstifter av SV
- Hans I. Kleven – formann for NKP 1982–1987
- Tom Rønnow – oversetter
- Lars Skytøen – fagforeningsmann, industriminister 1979–1981
- Oliver Schjerven Steigan – filmprodusent, barnebokforfatter
- Samuel Titlestad – prominent motstandsmann
- Olaug Karlsen – Sekretær og AUFer. En av Furubotns nærmeste medarbeidere under krigen, grunnet et mislykket oppdrag om å likvidere Maria Quisling. Senere gift med Samuel Titlestad.
- Leif Vetlesen – sjømann, forfatter og generalsekretær i Amnesty International 1982–85
- Vesla Vetlesen – bistandsminister 1986–89
Prominente Løvlien-tilhengere
- Adam Egede-Nissen – NKP-formann 1934–1946, Stortingsrepresentant 1901–12, 1922–24
- Kirsten Hansteen – Norges første kvinnelige statsråd
- Reidar T. Larsen – NKP-formann 1965–75, Stortingsrepresentant for SV 1973–77
- Just Lippe – sekretær i NKU 1925–27, formann 1927–28 senere sekretær i NKP
- Arne Pettersen – nestformann i NKU 1945–46, forfatter
- Ragnar «Pelle» Sollie – sabotasjeleder under krigen, dødsdømt, men dom ikke eksekvert
- Asbjørn «Osvald» Sunde – sabotasjeleder under krigen, senere dømt for spionasje *
- Jørgen Vogt – redaktør for Friheten 1946–61 og 1965–67, i mindretall under Vogt-oppgjøret i 1967
* Sunde var ikke medlem av NKP, men spilte en viktig rolle i det som skjedde.
- Roald Halvorsen (1980). NKP i 1949. Oslo: Egen utgivelse.
- Terje Halvorsen (1981). NKP i krise. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-12497-3.
- Hans I. Kleven (1991). Parti i flammer - 2 bind. Oslo: Falken Forlag. ISBN 82-7009-274-6 (bd. 1) og ISBN 82-7009-275-4 (bd. 2).
- Reidar T. Larsen (1984). I gode og onde dager. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09209-4.
- Arne Pettersen (1999). Hva var galt med NKP?. Oslo: Falken Forlag. ISBN 82-7009-289-4.
- Per Selle (1983). Norges Kommunistiske Parti 1945-1950. Bergen: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-06544-8.
- Torgrim Titlestad (1997). I Stalins skygge. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 82-7674-143-6.
- Leif Vetlesen (1980). Oktober-eksplosjonen i NKP. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-01910-4.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
