italiensk renessansemaler From Wikipedia, the free encyclopedia
Guido di Pietro da Mugello (født omkring 1395 i Vicchio, død 18. februar 1455 i Roma), best kjent som Fra Angelico (som betyr den engelaktige bror),[13] men også Beato Angelico eller Fra Giovanni da Fiesole, var en italiensk renessansekunstner, virksom i Firenze. Fra Angelico er blant annet kjent for å overføre gotikkens mystisisme til renessansestilen.[14]
Som ung, nyutdannet maler ble Guido di Pietro munk i klosteret San Domenico i Fiesole. Sammen med sin eldre bror, Benedetto, trådte Guido inn i dominikanerordenen i Fiesole i 1407, i et helt nytt kloster som ble grunnlagt og ledet av Giovanni di Domenico Bacchini. Senest i 1423 ble Guido ordensbror, fra, og omtaltes deretter som Fra Angelico. Begge brødrene var begavede kunstnere (Benedetto, død 1448, gjorde seg kjent som miniatyrmaler). Benedetto anses å ha hjulpet sin yngre bror med freskene i Firenzes San Marcokloster.
Angelico var under innflytelse av Giotto, hvis verker han kunne beundre i Assisi. Man vet i det hele tatt ikke noe om hans tidlige kunstnerstudier. Det har blitt foreslått at han studerte for Gherardo, Starnina eller Lorenzo Monaco. Maleriene viser innflytelse fra Sienaskolen.
I 1409 avla han munkeløftet[15] og senere samme år ble begge brødrene tvunget til å forlate klosteret i Fiesole og flytte til Foligno i Umbria. Anledningen var det vestlige skisma, striden mellom pavene Gregorius XII, Benedictus XIII og Alexander V. I 1414 brøt pesten ut i Foligno og brødrene dro til Cortona, hvor de ble i fire år før de vendte tilbake til Fiesole. Angelico ble i Fiesole i seksten år.
I 1434 vendte Cosimo de Medici tilbake fra eksil og det fikk store betydning for Fra Angelico. Fra Angelico ble invitert til Firenze for å utsmykke det nye klosteret San Marco, som Cosimo de Medici hadde bekostet.[16] Fra Angelica ble Cosimo de Medici sin yndligsmaler. Han var også veldig dyr på grunn av sitt store forbruk av bladgull.[17] Angelico ble i Firenze i ti produktive år: Alle de store temaene fra Det nye testamente finnes; blant annet bebudelsen, de tre vise menns tilbedelse, nattverden, jomfruens kroning og den store korsfestelsen.
Fra Angelico ble også invitert til Roma av pave Eugenius IV for å male for ham i Vatikanet og utførte også verk for Eugenius etterfølger, Nicolaus V, som generøst tok imot kunstneren og betalte ham 200 gulldukater. Et av kapellene han dekorerte, Cappella del Sacramento, ble senere ødelagt av Paulus III.
I perioden 1448-1450 var han prior ved dominikanerklosteret i Firenze.[18]
I 1447 begynte han på Eugenius IVs oppfordring å arbeide på Mariakapellet i katedralen i Orvieto, der han sammen med sine lærlinger Benozzo Gozzoli, Giovanni d'Antonio av Firenze og Giacomo d'Antonio av Poli skulle male dommedag. Han avsluttet ikke dette verket, men vendte tilbake til Roma. Verket ble ikke fullført før i 1499 av Luca Signorelli. Hans siste verk, freskene for pave Nicolaus kapell i Vatikanet, ble trolig utført av hans lærlinger etter skisser han hadde laget. Det sies at paven ville gjøre ham til erkebiskop i Firenze, men han foreslo en annen. Fra Angelico døde i Roma og ble begravet i kirken Santa Maria sopra Minerva, der hans gravsten fremdeles kan beskues.
Allerede i hans levetid eller kort deretter ble han kalt il Beato Angelico, «den Salige Angelico», men ble egentlig først saligkåret av pave Johannes Paul II i 1984.
Angelico was reported to say "He who does Christ's work must stay with Christ always". This motto earned him the epithet "Blessed Angelico", because of the perfect integrity of his life and the almost divine beauty of the images he painted, to a superlative extent those of the Blessed Virgin Mary.
Pave Johannes Paul II
Fra Angelicos dype åndelighet har en inderlighet i verkene som få har kunnet overgå. Hans skolering som miniatyrist gir seg ofte tilkjenne: I fargene, den relieffløse gestaltningen og anatomien, som ikke alltid er helt korrekt, fordi det ikke interesserer ham. Teknisk sett er han den siste i Giottos linje. Selv om han ikke har fornyet den tradisjonen han fulgte, gav han den et særegent og personlig uttrykk. Hva han kanskje ville fange var selve idealet å gi synlig form til sin tro. Han har blitt kalt «maleren av serafiske drømmer» på grunn av sine unge madonnaer, sine engler og himmelsk fagre kvinnefigurer.
Maleriene hans utmerker seg mer på grunn av hans religiøse overbevisning enn av de samtidige renessanseidéene: Hans motiver er mer kristne enn de ofte profane motivene som ellers var vanlige i hans samtid. Lyset i hans kunst benevnes ofte som guddommelig snarere enn naturalistisk, og selv om han anvendte de nye perspektivene i sine komposisjoner, fikk effektene alltid en underordnet rolle i religionens tjeneste.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
