konisk lukking som passer inn i en beholders åpning for å forsegle den From Wikipedia, the free encyclopedia
Flaskekork er et fellesbegrep for en tradisjonell type lukkemekanisme for flasker, og det finnes etter hvert flere typer. Den opprinnelige flaskekorken var en propp eller plugg laget av ekte kork (også kalt naturkork), som egentlig er bark fra korkeik (Quercus suber).
Naturkork kom i bruk som en lukkemekanisme for flasker da benediktinermunken Dom Pérignon på 1600-tallet tok i bruk dette materialet til å tette flaskene med de edle fransk musserende dråpene vi senere har lært å kjenne som champagne.[1] Vinkorking av champagne ble adoptert av Ruinart (verdens eldste produsent av champagne) i 1729 og Moët & Chandon i 1743 (verdens største produsent av champagne).[1]
Korken ble presset eller banket ned i flaskehalsen for hånd til å begynne med. For å få til dette på en god måte må korken, som er et naturlig levende materiale, først kokes og ligge en tid i vannbad, slik bakterier ikke kommer til vinen og ødelegger den. Det er dessuten en rigid utvelgelsesprosess av naturkorker som kan brukes, siden ikke all naturkork er god kork. Selve prosessen med å tette flasker kalles korking og er oppkalt etter den ekte korken. Hensikten med korking er å forsegle innholdet på flasken og øke holdbarheten av det, samtidig som det forhindrer fordampning.
Etter hvert har ekte kork blitt byttet ut med korker av et syntetisk materiale med tilsvarende egenskaper, spesielt viner. En fordel med syntetiske korker er at de ikke like lett vil sette smak på vinen. For rødviner spesielt og noen typer hetviner og andre viner er det viktig at det ikke kommer til luft under lagringen, siden vinen da kan oksidere og bli til eddiksyre. Samtidig er det viktig at korken lar vinen «puste», for at den skal utvikle seg riktig og bli god. For å åpne flasker med denne typen korking trenger man en såkalt korketrekker, som skrus ned i korken slik at den kan trekkes ut av flaskehalsen. Noen typer har imidlertid en forstørret på toppen av korken, slik at den kan fjernes for hånd. Dette gjelder spesielt musserende viner.
Etter hvert kom det til nye typer lukkemekanismer. De første var såkalte presskorker, gjerne laget av en type steingods eller porselen. Denne typen fikk en utvendig mekanisme som ble festet til flaskehalsen og kunne utøve nedovervendt press på korken, som gjerne ble forskynt med et mykt gummilignede materiale mellom porselenspluggen og flasketuten, i den hensikt å tette effektivt. For å benytte denne typen korking måtte flaskene ha festespor i flaskehalsen, til å feste inn spennmekanismen i. Mekanismen har endret seg noe i design siden begynnelsen. For å åpne disse flaskene trenger man ingen hjelpemidler, i det man bare løfter opp spennmekanismen for å løsne korken.
På gamle norske melkeflasker ble det brukt svært tynn aluminiumsfolie til å tette flaskene. Folien ble klemt fast rundt flasketuten, som hadde en svulmende glasskant til å feste folien i. For å åpne flasken presses man bare på folien med tommelfingeren. Når flasken først var åpnet var folien ubrukelig, men det fantes en plastkork man kunne kjøpe for å tette flasken igjen.
En ny type presskork dukket opp i forbindelse med øl- og brusflasker og ble spesielt viktig da leskedrikkene etter hvert fikk tilsatt kullsyre, fordi trykket på flaskene økte og den opprinnelig typen presskork var relativt kostbar å bruke. Disse nye korkene kalles gjerne kapsler eller korkkapsler. De nye krokene ble laget i metall og festet til selve flasketuten med en pressmekanisme. Flaskene måtte da få en oppsvulmet ring rundt flasketuten, slik at korken hadde noe å bli presset fast i. Korketypen er fortsatt gangbar, men brukes i mindre grad enn før. For å åpne disse korkene trenger man en en såkalt flaskeåpner, et lite verktøy spesielt laget for å «jekke» vekk korken. En oppdatert versjon av denne typen kork har en gjengemekanisme, som gjør det mulig å fjerne korken uten verktøy, gjennom å skru såvidt på den. Typen er populær i mange land, men har ikke vært like vanlig i Norge, selv om den også finnes her.
Såkalt skrukork ble etter hvert en nyutvikling som ble svært populær. For å kunne bruke disse måtte flasketuten utrustes med gjenger. Vin og brennevin kom tidlig igang med denne korketypen, som gjerne var av metall til å begynne med. Etter hvert kom det også skrukorker av plast og disse ble i stor grad tatt i bruk til større brusflasker, typisk fra en halv liter og oppover. Korkene forsegles med en ring som har perforering, som brytes når det skrus på korken.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
