Flaktårn
From Wikipedia, the free encyclopedia
Flaktårn (tysk: Flakturm) var store betongkonstruksjoner som dels fungerte som tilfluktsrom, dels som plattform for luftvernkanoner (tysk: FLugAbwehrKanone – FLAK).
De ble reist i Tyskland under andre verdenskrig for å beskytte nøkkelområder mot alliert bombing. Noen av tårnene hadde vegger opptil 3,5 meter tykke, og ble regnet som usårbare mot konvensjonelle våpen.[1]
Hvert tårnkompleks hadde et G-tårn (kanontårn) og et L-tårn (ildledningstårn). Bevæpningen var alt fra 20 mm til 128 mm kanoner.
Flere av tårnene står fremdeles.