Finneskatten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Finneskatten, eller finnskatt, finnkaup, lappeskatt eller sameskatt, var en skatt som samene (tidligere kalt «finner») på det området vi i dag kaller Nordkalotten måtte betale til øvrigheten; enten til kongen eller til noen som hadde rett til å kreve inn på hans vegne.[1] Begrepet er mest brukt i sagalitteraturen.[2] Ordet skatt (norrønt skattr) ble brukt på avgift som ble innkrevd fra områder utenfor riket; før 1300-tallet betalte ikke nordmenn skatt, de ble «skattlagt» med leidang.