Finlandisering
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Finlandisering (finsk: suomettuminen, svensk: finlandisering, tysk: Finnlandisierung) er en prosess der en mektig stat har stor innflytelse over politikken som blir ført i en mindre nabostat. Ordet betyr «å bli som Finland». Ordet refererer til den sterke innflytelsen Sovjetunionen hadde over politikken som ble ført i Finland etter den finske fortsettelseskrigen (1941–1944) og under den kalde krigen.
Betegnelsen er generelt ansett som å være nedsettende. Ordet oppsto i vesttyske politiske debatter på slutten av 1960-årene. Når betegnelsen ble brukt i Tyskland og andre NATO land ble den referert som en avgjørelse et lite land tok for å ikke utfordre en mektigere nabostat i utenrikspolitikken. Den er vanligvis brukt til å referere til Finlands politiske relasjoner til Sovjetunionen, men den kan også refereres til lignende internasjonale relasjoner, slik som Danmarks politiske relasjoner til Tyskland mellom 1871 og 1940.
I Finland ble betegnelsen finlandisering oppfattet som sløv kritikk som stammet fra en manglende evne til å forstå hvordan et lite land må forholde seg til en supermakt som nabo uten å miste suvereniteten. Av mange vanlige finner ble betegnelsen sett på som sterkt nedsettende. Grunnen til at Finland gikk inn i et «finlandiserende» forhold til Sovjetunionen var av realpolitiske grunner, å overleve.
USAs utenrikspolitiske eksperter fryktet at Vest-Europa og Japan skulle bli finlandisert, noe som kunne lede til en situasjon der USAs allierte ikke lenger støttet deres kamp mot Sovjetunionen. Teorien om «tautrekkingseffekten» (engelsk: bandwagoning) skapte støtte for ideen at hvis USA ikke lenger kunne sørge for en sterk og pålitelig støtte til de antikommunistiske organisasjonene hos sine allierte kunne NATO og USA-Japan alliansen kollapse.
