From Wikipedia, the free encyclopedia
Federico Fellini (født 20. januar 1920 i Rimini i Italia, død 31. oktober 1993 i Roma) var en italiensk regissør og manusforfatter.
| Federico Fellini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. jan. 1920[1][2][3][4] Rimini[5][6][7] | ||
| Død | 31. okt. 1993[1][2][3][4] (73 år) Roma[8][6] | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør, manusforfatter, satiriker, tegneserietegner, skribent, regissør, forfatter | ||
| Utdannet ved | La Sapienza | ||
| Ektefelle | Giulietta Masina (1943–1993) | ||
| Nasjonalitet | Italia (1920–1993) | ||
| Gravlagt | Fellini tomb[9][10] | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | 29 oppføringer
Praemium Imperiale (1990)[11]
Æres-Oscar (1991) (tema for: 65th Academy Awards) BAFTA Award for Best Production Design (for verk: Fellinis Casanova, tema for: 31st British Academy Film Awards) Blue Ribbon Awards for Best Foreign Film (for verk: Landeveien) Bodilprisen (for verk: Landeveien, 8½, Amarcord - et tilbakeblikk) Gullpalmen (for verk: Det søte liv, tema for: 1960 Cannes Film Festival) David di Donatello for beste regi (for verk: Cabirias netter, Det søte liv, Amarcord - et tilbakeblikk, tema for: 2nd David di Donatello Awards, 5th David di Donatello Awards, 19th David di Donatello Awards) David Luchino Visconti (tema for: 29th David di Donatello Awards) David di Donatello per la migliore sceneggiatura originale (for verk: Og skipet seiler videre, tema for: 29th David di Donatello Awards) David René Clair (for verk: Ginger and Fred, tema for: 31st David di Donatello Awards) Directors Guild of America Den europeiske filmprisen for livslang innsats (1989) (tema for: 2nd European Film Awards)[12] Film Society of Lincoln Center French Syndicate of Cinema Critics Awards (for verk: Roma, Amarcord - et tilbakeblikk) Sølvbåndet for beste regi (for verk: Dagdriverne, Landeveien, Cabirias netter, 8½, Amarcord - et tilbakeblikk, Kvinnebyen, Og skipet seiler videre) Sølvbåndet for beste filmmanus (for verk: Landeveien, 8½, Amarcord - et tilbakeblikk) Sølvbånd for beste emne (for verk: Det søte liv, 8½, Amarcord - et tilbakeblikk) Kansas City Film Critics Circle Awards 1966 (for verk: Julietta og åndene) Kinema Junpo (for verk: Landeveien, 8½, Amarcord - et tilbakeblikk) Moscow International Film Festival awards (for verk: 8½, Intervista) New York Film Critics Circle Awards (for verk: Amarcord - et tilbakeblikk) Sant Jordi Prize (for verk: Cabirias netter, Julietta og åndene, Og skipet seiler videre) SESC Film Festival (for verk: Amarcord - et tilbakeblikk) Filmfestivalen i Venezias store jurypris (for verk: Dagdriverne, Landeveien, tema for: 14th Venice International Film Festival, 15th Venice International Film Festival) Gulløven for livsverk (tema for: 42nd Venice International Film Festival) Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Kommandør av Æreslegionen Sølvløven (1953) David di Donatello (1957) | ||
Fellinis storhetstid strakte seg fra 1950- til 1970-årene. Blant hans mest kjente filmer er Landeveien, Det søte liv og Amarcord - et tilbakeblikk. Filmene hans kjennetegnes av livsglede og et vell av merkelige og interessante figurer, men filmene har alltid en alvorlig bunn.[trenger referanse] Hans tidlige filmer knyttes til neorealismen, en retning blant andre regissørene Vittorio de Sica og Roberto Rossellini regnes å tilhøre. Senere ble filmene hans stadig mer fantastiske og drømmeaktige.
Federico Fellini ble født i Rimini og flyttet som 18-åring til Firenze og året etter, i 1939, til Roma, der han ønsket å bli humoristisk tegner. Han bidro med tegninger og fortellinger til magasinet Marc'Aurelio. Under andre verdenskrig skrev han manus for radioskuespillet Cico e Pallina. Her spilte Giulietta Masina, som Fellini ble kjent med og giftet seg med i 1943. Masina skulle spille i noen av de største filmene hans.
Med noen venner grunnla han en butikk som solgte fotografi, portrett, karikaturer og lydopptak til allierte soldater fra andre verdenskrig. Her ble Fellini kjent med regissøren Roberto Rossellini.
Han ble med på å skrive manuset til Rosselinis Roma città aperta (1945), det best kjente eksempel på italiensk neorealisme. Fellini skrev filmmanus til en rekke italienske regissører, som Pietro Germi (Håpets vei, 1950), Alberto Lattuada (Uten barmhjertighet, 1948), Luigi Comencini (Bak nedrullede gardiner, 1951), og flere for Rosselini, som Befrielsens tid, Il miracolo og Hun ofret seg selv.
Etter flere samarbeid med Rosselini debuterte Fellini selv som regissør med Luci del varietà i 1951, som han laget med Alberto Lattuada, og alene med Den hvite sjeiken i 1952. Dagdriverne (1953), om ørkesløse unggutter i provinsene, ble regnet som et mesterverk av kritikere.
Med oscarvinnende Landeveien innledet Fellini en trilogi som tok for seg uskyld og frelse i verden fylt av ondskap. Filmen benyttet det øde landskapet mellom Viterbo og Abruzzo til å understreke det tomme forholdet mellom hovedrollene i filmen. Landeveien a ble kritisert av venstrepressen i Italia, men fikk mye ros i utlandet.
Det søte liv fra 1960 var en satirisk skildring av sosietetsliv i Roma. Flere landemerker i byen, som hovedgatet Via Veneto, ble med i filmen, og den var den første der Marcello Mastroianni spilte for Fellini. Filmen ble dårlig likt av italienske myndigheter og av katolske kirkeledere, men vant gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.
8½ fra 1963 handler om en kjent regissør med skapersperre. Tittelen viser til antallet filmer Fellini hadde laget til da. Filmen er regnet som en perfekt blanding av symbolisme og realisme, og ble utropt til den beste europeiske filmen noensinne av et ekspertpanel i 1987.
I senere filmer tok Fellini for seg myter rundt Roma, film og sitt eget liv, meget blandet med fantasi. Senere filmer fikk mindre overveldende mottakelser. Casanova fra 1976 ble både lovprist som en fest for øynene og kritisert som innholdsløs.
De siste årene av sitt liv produserte Fellini reklamefilmer for fjernsyn, som på sin måte viser et sterkt tak på filmografi og populærkultur. Han utstilte også skisser og notatbøker med nedskrevne drømmer som avslørte underbevisstheten som en viktig kilde til hans verk.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
