Den første indokinesiske krig

Den første indokinesiske krig var i perioden 1946–1954 og ble utkjempet mellom den vietnamesiske motstandsbevegelsen Viet Minh, ledet av Hồ Chí Minh, og Frankrike. Krigen sluttet med at Frankrike forlot Fransk Indokina, de franske koloniområdene i dagens Vietnam, Laos og Kambodsja. Krigen førte til en deling av Vietnam og fortsatte noen år senere i Vietnamkrigen.

Første indokinesiske krig
Fransk fremmedlegionær under krigen
Dato Start: 19. desember 1946[1] Slutt: 7. mai 1954 Sted Fransk Indokina Resultat Seier til Viet Minh Genève-konferansen: Frankrike trakk seg ut av Indokina
Stridende parter
Den franske union Frankrike (1946-1954) Fransk Indokina (1946–1953) Staten Vietnam (1949–1954) Kambodsja (1953–1954) Laos (1953–1954)  Storbritannia (1945-46)  Britisk India (1945-46)  Japan (1945-46)	Viet Minh Khmer Issarak (til 1949)[2] UIF (etter 1950)[3] Pathet Lao (etter 1950)[4] Støttet av:[5] Kina Sovjetunionen
Kommandanter og ledere
Philippe Leclerc de Hauteclocque Jean-Étienne Valluy Roger Blaizot Marcel Carpentier Jean de Lattre de Tassigny Raoul Salan Henri Navarre Nguyen Van Hinh	Hồ Chí Minh Võ Nguyên Giáp Souphanouvong
Styrker
: 190 000 Lokal milits:55 000 Vietnamesiske styrker:150 000	Totalt rundt 585 000
Tap
94 581 drept 78 127 såret 40 000 krigsfanger	Anslag: Mer enn 300 000 drept mer enn 500 000 såret mer enn 100 000 krigsfanger

Franske kolonifelttog

Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Bakgrunn

I 1945 bestemte Frankrike seg for å omdanne sine kolonier i Indokina til en føderasjon som skulle være selvstendig innenfor en fransk union, men dette ble av mange oppfattet som en forlengelse av koloniveldet som hadde vart siden 1880-tallet.

Da Japan kapitulerte etter den andre verdenskrig i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Giap ble innenriksminister. Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni Fransk Indokina. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina.

Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart. Dette utnyttet Hồ Chí Minh og erklærte landet selvstendig fra Frankrike 2. september 1945. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men ett år med forhandlinger med Franskmennene førte ikke frem. 23. november 1946 bombet Frankrike havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam og 19. desember 1946 gikk franskmennene inn i Hanoi.

Kampene

Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, organisert i Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig det nordlige Vietnam. Franskmennene tok vesentlig kontroll over de store byene, og Viet Minh trakk sine soldater ut til høylandet for å innlede en geriljakrig. I 1950 gikk Trumanadministrasjonen ut med støtte til Frankrike, hvilket ble det første steget mot et amerikansk engasjement i området.

I september 1945 opprettet Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november 1946 svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam.

Giap hadde innledningsvis vanskeligheter med å slå til mot de franske kolonistyrkene, men situasjonen forbedret seg etter at Mao Zedong beseiret Chiang Kai-shek i den kinesiske borgerkrig i 1949, noe som ga Viet Minh trygge baser innen Kina.^[6] I 1953 kontrollerte Viet Minh store deler av det nordlige Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll i sør.^[6]

Da det ble klart at krigen ville kunne bli langvarig og de franske tapene etterhvert steg. I perioden 1946 og 1952 hadde 90 000 franske soldater blitt drept.^[6], tilbød Frankrike å gi Vietnam uavhengighet, men Viet Minh stolte ikke på de franske løftene^[6] og krigen fortsatte.

Fransk motstand mot krigen

I Frankrike økte det folkelige motstanden mot krigen, og dette skyldtes følgende faktorer^[6]:

• De store tapstallene
• De høye materielle kostnader, i en tid hvor gjennombygging etter andre verdenskrig var stort
• Ingen utsikt til noen endelig avgjørelse
• En økende skepsis til hvilken moralsk rett Frankrike hadde til å være i området

Dien Bien Phu

Den franske militære strategien ble som følge av denne politiske utviklingen hjemme, å slå Viet Minh i et større slag for slik å kunne avslutte krigen med fransk seier. Frankrike anla derfor i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos.^[6] Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring^[7] av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann.^[6] Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954 da Christian de Castries måtte kapitulere på vegne av de franske styrkene etter åtte ukers beleiring i slaget ved Dien Bien Phu.

Virkninger

Vietnam ble midlertidig delt i to etter fredskonferansen i Genève, og Frankrike trakk seg ut.

Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen,^[7] da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige.^[7]

Se også

Hồ Chí Minhs telegram til Harry S. Truman i 1946 hvor han ber om amerikansk støtte

• Vietnams historie
• Vietnamkrigen

Referanser

1. Datoen da franske styrker inntok Hanoi.
2. Jacques Dalloz, La Guerre d'Indochine 1945-1954, Seuil, Paris, 1987,pp. 129-130
3. Histoire du Cambodge Arkivert 2. mai 2010 hos Wayback Machine.
4. Jacques Dalloz, La Guerre d'Indochine 1945-1954, Seuil, Paris, 1987,pp. 129-130, 206
5. US Secretary of State John Foster Dulles on the fall of Dien Bien Phu
6. Spartacus.schoolnet Arkivert 5. mai 2010 hos Wayback Machine.
7. Time Magazine, 2006

Eksterne lenker

• (en) First Indochina War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) First Indochina War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons