Første fransk-dahomeiske krig

Første fransk-dahomeiske krig var en konflikt mellom franske og dahomeiske styrker, i 1890, i området hvor dagens Benin ligger. Krigen oppsto som følge av to større konflikter. Den ene gjaldt rettighetene til flere landsbyer i Ouémé-dalen, som både Dahomey og Porto-Novo (under Frankrike) mente hørte til deres rike. Den andre gjaldt en uenighet om hvorvidt Frankrike skulle få kontroll over kystbyen Cotonou, eller om de kun hadde tillatelse til å drive handel der. Krigen varte i to måneder, og hadde to større trefninger: Slaget om Cotonou og slaget om Atchoupa.^[1] Frankrike vant begge slagene. Dette førte til fredsforhandlinger, der Kongedømmet Dahomey overlot Cotonou til franskmennene mot at de betalte en årlig toll for videre handel. De dahomeiske styrkene var imidlertid langt ifra slått, og etter en opprustning, der de blant annet skaffet seg våpen fra tyske handelspartnere, startet de den andre fransk-dahomeiske krig to år senere. Sammen førte disse to krigene til oppløsningen av Kongedømmet Dahomey, og området ble isteden underlagt Frankrike som Fransk Dahomey.

Amasonene i Dahomey, med kongen i midten, ca. 1890. Amasonene utgjorde en del av Dahomeys militærstyrke, og besto utelukkende av kvinnelige krigere.

Forløp

Kongedømmet Dahomey hadde vært det dominerende maktsentrum i denne delen av Afrika fra tidlig 1700-tall av,^[2] og hadde aktivt deltatt i den transatlantiske slavehandelen ved å selge slaver til europeiske handelspartnere.^[3] Etterhvert ble imidlertid slavehandelen avviklet fra europeisk side, der stadig flere land innførte restriksjoner og lover mot slavehandel.^[4] Isteden ble palmeolje en viktig handelsvare.^[4]

Franskmennene ønsket kontroll over kystbyen Cotonou, for å sikre adgangen til områdene for den største palmeoljeproduksjonen. Cotonou var opprinnelig en liten fiskerlandsby, men kong Gezo skal ha grunnlagt en større by her, som oppsamlingssted for slaver som skulle skipes ut fra området. I juli 1863 inngikk den franske visekonsulen en muntlig avtale med Dahomeys representant i byen. Franskmennene mente avtalen betydde at Dahomey avsto Cotonou til Frankrike, noe kong Glele bestemt avviste. Han hadde bare ment at avtalen ga dem tillatelse til å drive handel der, og fortsatte å kreve inn toll fra byen.^[5]

I november 1889 sendte Frankrike en delegasjon til Abomey for å sikre sitt krav til Cotonou, og tilby å betale en årlig leie til kong Glele. Han var døende, og sønnen, kronprinsen som senere ble kong Behanzin, tok imot dem, men ville ikke inngå noen avtale. Franskmennene hadde allerede forberedt seg på en væpnet konflikt med Dahomey. De hadde satt opp en høy palisade i Cotonou, og tidlig i 1890 hadde de bygd opp en styrke på rundt 360 mann, de fleste (299) var afrikanske skyttere, fra Ghana og Senegal, opplært av franske militære.^[5]

De to slagene

4. mars 1890 ble Cotonou angrepet av en dahomeisk hær med flere tusen menn og kvinner. Kampene raste i fire timer, men de franske våpnene, inkludert kuler fra en fransk kanonbåt, ble for mye for dahomeerne. De trakk seg tilbake, og etterlot flere hundre døde og sårede innenfor og utenfor de franske barrikadene.^[6]

10. april utkjempet Frankrike og Dahomey et slag i Atchoupa. Franskmennene hadde fått forsterkninger, blant annet soldater i franske straffekompanier, men afrikanerne utgjorde fortsatt størstedelen av den franske styrken. Atchoupa lå omtrent 6,5 km nord for Porto-Novo, et kongedømme som både Dahomey og Frankrike hevdet var deres vasallstat. Franskmennene ville stoppe de dahomeiske krigerne før de kom så langt, men dahomeerne åpnet ild, og et nytt slag var i gang. Ifølge franskmennenes senere rapporter ble de angrepet av 6000 menn og 2000 kvinner. Franskmennene var færre, men hadde nok en gang bedre våpen, og dahomeerne måtte gi seg.^[7]

Ettervirkninger

Etter slaget om Atchoupa fulgte fredsforhandlinger mellom de stridende partene, og en avtale ble signert 3. oktober 1890. Dahomey anerkjente kongedømmet Porto-Novo som et fransk protektorat, og ga fra seg Cotonou til franskmennene, mot å skulle få 20 000 francs årlig for å si fra seg tollrettighetene. Krigen var en stor seier for Frankrike, og en fornedrende, men øyeåpnende erfaring for Dahomey. Kong Behanzin skjønte at hans hær ikke kunne motstå franskmennene uten moderne våpen, så han begynte å kjøpe våpen og ammunisjon fra tyske handelsfolk i Whydah. Våpnene ble til dels betalt med slaver, som nå ble kalt kontraktarbeidere, for å omgå forbudet mot slavehandel.^[7] Til tross for fredsavtalen mente begge parter at de nå gikk inn i en periode som var mer en våpenhvile enn en varig fred. Fiendskapet eskalerte frem mot den andre fransk-dahomeiske krigen to år senere.^[7]

Referanser

1. Alpern (1998), s. 192–198
2. Law 1988, s. 431
3. Law (1986), s. 240
4. Monroe (2016)
5. Alpern (1998), s. 192–193
6. Alpern (1998), s. 195
7. Alpern (1998), s. 196–197

Kilder

• Alpern, Stanley B. (1998). Amazons of black Sparta : the women warriors of Dahomey (på engelsk). New York : New York University Press.
• Law, Robin (1986). «Dahomey and the slave trade : reflections on the historiography of the rise of Dahomey». Journal of African history. 17 (2): 237–267 – via Jstor.
• Monroe, J. Cameron (2011). «In the Belly of Dan : space, history, and power in precolonial Dahomey» (PDF). Current Anthropology. 52 (6): 769–798 – via jstor.org.