Europeisk arrestordre
overlevering av kriminelle mellom EUs medlemsstater / From Wikipedia, the free encyclopedia
Europeisk arrestordre utstedes for pågripelse og overlevering av personer mellom medlemsstatene i EU. Den kan utstedes i den medlemsstaten der personen skal straffeforfølges eller der han skal sone en idømt frihetsstraff. Arrestordren er gyldig i alle medlemslandene. Den europeiske arrestordren erstatter de tidligere utleveringsprosedyrene. Island og Norge som er de nordiske land utenfor EU, har sluttet seg til systemet med europeiske arrestordrer.[1]
Ordningen med europeiske arrestordrer ble vedtatt av Det europeiske råd i 2002, som et middel i bekjempelsen av organisert kriminalitet. Det er et vilkår for en slik arrestordre at den person som skal pågripes og overleveres, er tiltalt for straffbare forhold som kan føre til mer enn 1 års fengsel, eller skal sone frihetsstraff lengre enn fire måneder.[1]
Et EU-land må i utgangspunktet utlevere også egne borgere til andre medlemsstater som utsteder en europeisk arrestordre. Avskaffelsen av formelle utleveringsprosedyrer, anses som et skritt i retning av en felles europeisk jurisdiksjon. Utleveringen av egne borgere har vært et vanskelig tema, blant annet i Tyskland. Den tyske forfatningsdomstolen anså at den første tyske gjennomføringslov av den europeiske arrestordre, var i strid med Tysklands grunnlov. Forbundsdagen vedtok deretter en ny arrestordrelov, der domstolens synspunkter ble imøtekommet.[2]
Det ble i EU i 2018 utstedt 17 471 europeiske arrestordrer.[1]