Endurance-ekspedisjonen
ekspedisjon som ble planlagt og ledet av Ernest Shackleton med hensikt å krysse det antarktiske kontinentet / From Wikipedia, the free encyclopedia
Endurance-ekspedisjonen (offisielt Imperial Trans-Antarctic Expedition) 1914–17 var en ekspedisjon som ble planlagt og ledet av Ernest Shackleton med det formål å krysse det antarktiske kontinentet. Etter Roald Amundsens erobring av Sørpolen i 1911 anså Shackleton at kryssingen av hele kontinentet var den siste store utfordringen i Antarktis.[1] Ekspedisjonen mislyktes i å nå sitt mål, men regnes allikevel som en av de største bragdene i den heroiske tidsalder for antarktisutforskning. Ekspedisjonsfartøyet «Endurance» gikk tapt i isen og hele mannskapet reddet livet ved å seile i livbåter til Elefantøya og Sør-Georgia, hvor de fikk varslet norske hvalfangere.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/7c/TheEnduranceInFullSail.jpg/250px-TheEnduranceInFullSail.jpg)
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/a/a9/Shackleton_Endurance_Aurora_map2.png/320px-Shackleton_Endurance_Aurora_map2.png)
Shackleton hadde erfaring fra Antarktis som deltaker på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon 1901–04 og som leder av Nimrod-ekspedisjonen 1907–09. Med Endurance-ekspedisjonen ønsket han å seile til Weddellhavet og ilandsette en gruppe nær Vahselbukta. Derfra skulle de gjennomføre en transkontinental marsj via Sørpolen til Rosshavet. En støttegruppe kalt Rosshavsgruppen skulle samtidig seile til motsatt side av kontinentet og etablere en leir ved McMurdo-sundet. Derfra skulle de legge ut en rekke depoter på Rossbarrieren og fram til foten av Beardmorebreen. Disse depotene ville være nødvendige for at polkrysserne skulle lykkes, for de ville ikke være i stand til å frakte med seg nok proviant for hele marsjen. Ekspedisjonen hadde behov for to fartøyer. Det ble til at Schackleton tok «Endurance» til Weddellhavet, mens Aeneas Mackintosh førte «Aurora» til Rosshavet.
«Endurance» frøs fast i isen i Weddellhavet før ekspedisjonen nådde Vahselbukta. Til tross for iherdige forsøk på å frigjøre henne, drev hun hele vinteren 1915 nordover innhyllet i is. Til slutt ble fartøyet skrudd ned av ismassene og knust, bivånet av en skipbrudden besetning på 28 mann som sto igjen på sjøisen. Etter flere måneder på isen gikk gruppen i livbåtene og nådde etter én uke den ugjestmilde og ubebodde Elefantøya i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Shackleton og fem andre gjennomførte deretter en seilas på 1 300 kilometer til Sør-Georgia i den åpne livbåten «James Caird». Shackletons neste bragd var at han, etter flere forsøk med flere båter og uten at liv gikk tapt, klarte å vende tilbake og redde gruppen som ventet på Elefantøya.
Rosshavsgruppen, som befant seg på den andre siden av kontinentet, overvant også store utfordringer for å gjennomføre sitt oppdrag. «Aurora» slet seg fra fortøyningen under en storm og var ute av stand til å vende tilbake. Landgruppen befant seg dermed uten nødvendig utstyr og proviant. Til tross for dette maktet de å legge ut depotene, men tre liv gikk tapt under oppdraget.