Einar Tambarskjelve
norsk jarl / From Wikipedia, the free encyclopedia
Einar Eindrideson Tambarskjelve (født ca. 980, død ca. 1050; norrønt Einarr Þambarskelfir) fikk trolig tilnavnet «Tambarskjelve» (av norrønt Þǫmb ('den utspilte bue') fordi han var den beste bueskytteren i landet. Han er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. Han omtales også av Saxo Grammaticus.[1] I store deler av Snorre Sturlasons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Han bodde på Husaby i Skaun sør for Trondheim.[2]
Einar Tambarskjelve | |||
---|---|---|---|
![]() Einar Tambarskjelve, som Christian Krohg forestilte seg ham. «For veik, for veik er kongens bue.» | |||
Født | 980![]() Norge | ||
Død | 1050![]() Norge | ||
Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, militært personell, politiker ![]() | ||
Ektefelle | Bergljot Håkonsdatter | ||
Barn | Ålov Einarsdatter Eindride Einarsson | ||
Nasjonalitet | Norge |
I Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var «den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også» og «den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag».[3]
Einar Tambarskjelve framstår som en politiker som ifølge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031.[4] og ved gjeninnsettelsen av Magnus den gode som norsk regent i 1035.[5]
Han preger nå kommunevåpenet til både Melhus Kommune, knestående med buen i spenn og Skaun Kommune, med bautasteinene som han i følge sagnene brukte som båtfeste for seg selv og sine menn.