Dokumenthypotesen
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Dokumenthypotesen (også kjent som flerkildehypotesen) er en av tre modeller brukt til å forklare opphavet til Bibelens fem første bøker, samlet kjent som Mosebøkene, Pentateuken eller Toraen; de to andre er «fragmenthypotesen» og «supplementhypotesen».[1][2] Alle tre er enige om at Toraen ikke er ett enhetlig verk av én enkelt forfatter (tradisjonelt og feilaktig tilskrevet Moses), men består av kilder samlet over flere århundrer av flere personer. Teoriene er uenige om kildenes natur og hvordan de ble kombinert. Ifølge dokumenthypotesen er det snakk om fire kilder, hver opprinnelig et separat og uavhengig verk, som på ulike tidspunkter ble satt sammen av en rekke «redaktører».[3] Fragmenthypotesen ser Toraen som en samling av bruddstykker, mens supplementhypotesen ser den som ett kjernedokument supplert av fragmenter fra andre kilder.[4]
En versjon av dokumenthypotesen, fremlagt av den tyske forskeren Julius Wellhausen, var nærmest universelt akseptert på det meste av 1900-tallet, med i dag finnes ulike oppfatninger.[5] Det er fornyet interesse for fragment- og supplementhypotesene, gjerne i kombinasjon med hverandre og med en dokumentmodell, noe som gjør det vanskelig å sette nåværende teorier i bås.[6] Moderne forskere anser i økende grad Toraen som et produkt fra Akameniderikets tid (rundt 450–350 f.Kr.), selv om noen tidfester den til hellenismen (333–164 f.Kr.), eller Det hasmoneiske dynastiet (140–37 f.Kr.).[7] Deuteronomisten dateres vanligvis til mellom 600- og 400-tallet f.Kr.,[8] mens tidfestelsen av Presteskriftet er usikker.[9] Deuteronomisten regnes fortsatt for å ha en historie adskilt fra de fire første Mosebøkene, mens det er voksende anerkjennelse for at 1. Mosebok utviklet seg adskilt fra 2. Mosebok, helt til de ble slått sammen av Presteskriftets forfatter(e).[10]
Toraen (eller Pentateuken) er samlenavnet på Bibelens fem første bøker: 1. Mosebok, 2. Mosebok, 3. Mosebok, 4. Mosebok og 5. Mosebok.[11] Ifølge tradisjonen ble de diktert til Moses av Gud,[12] men moderne kritisk forskning avdekket at Pentateuken ikke var noen enhetlig tekst, slik man forventer av én enkelt forfatter.[13] Dermed ble Toraens mosaiske forfatterskap avvist av 1600-tallets forskere, og i moderne tid er det enighet om at Pentateuken er et resultat av en lang utviklingsprosess med ulike bidragsytere.[14][15]
På midten av 1700-tallet ble det foretatt en kritisk gjennomgang av parallelle beretninger om de samme bibelske hendelser, selvmotsigelser og endringer i stil og ordforråd.[14] I 1780 fremla Johann Eichhorn den eldre dokumenthypotesen, delvis bygget på den franske livlegen Jean Astrucs verk Conjectures: Ideen om at 1. Mosebok ble til som kombinasjon av to identifiserbare kilder: «Jahvisten» («J») og «Elohisten» («E»).[16] J og E flettes sammen i Toraens fire første bøker, utvidet med «Deuteronomisten» («D») oppdaget av Wilhelm de Wette som en tilleggskilde kun funnet i 5. Mosebok.[17] Enda senere ble «Elohisten» oppdelt til «Elohisten» og Presteskriftet («P»), slik at antallet kilder utgjorde fire.[18]
Disse dokument-analysene er i konflikt med to andre, nemlig fragmentmodellen og supplementærmodellen.[1] Fragmenthypotesen hevdet at Toraen består av bruddstykker av varierende lengde, ikke sammenhengende skriv. Denne tilnærmingen tok i betraktning Toraens mangfoldighet, men kunne ikke forklare dens strukturelle entydighet, særlig hva kronologi angår.[4] Supplementærhypotesen forklarte dette bedre ved å hevde at Toraen bestod av ett kjernedokument, Elohisten, supplert av fragmenter hentet fra mange kilder.[4] Supplementærhypotesen var fremtredende tidlig på 1860-tallet, men ble utfordret av Hermann Hupfelds bok fra 1853, der han hevdet at Pentateuken er satt sammen av fire kilder: Presteskriftet, Jahvisten og Elohisten flettet sammen i 1.-4. Mosebok, med en enkeltstående kilde som utgjør 5. Mosebok.[19] På samme tid argumenterte Karl Heinrich Graf for at Jahvisten og Elohisten var de tidligste kildene, og Presteskriftet det seneste, mens Wilhelm Vatke knyttet de fire sammen i et evolusjonært rammeverk, der Jahvisten og Elohisten stammet fra en primitiv oldtid med fruktbarhetskulter, Deuteronomisten fra profetenes etiske religion, og Presteskriftet fra en religionsdyrkelse dominert av ritualer, ofringer og lovverk.[20]
Jahvisten ble i eldre forskning datert til 900-800-tallet f.Kr. I dag regnes en dato omkring 600-500 f.Kr. for mer sannsynlig.[21] Jahvisten er gjenkjennelig på sin folkelige stil, der Gud fremstilles rent menneskelig, slik som i Edens hage, der Adam og Eva i 1. Mosebok 3,8 «hørte lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.»[22]
| Hypotese | Komponeringsmetode | Forfatter/redaktør/samler | Analysemåte | Styrker og svakheter |
|---|---|---|---|---|
| Dokument- | Et lite antall sammenhengende dokumenter (tradisjonelt fire) kombinert for å danne én sammenhengende endelig tekst. | Forent av redaktører som endret så lite som mulig av tekstene tilgjengelige for dem. | Kildekritikk. | Forklarer både Toraens enhet (grunnet enheten i bestanddelene) og dens mangfoldighet (grunnet uenigheter/repetisjoner kildene seg i mellom). Vanskelighet med å skjelne Jahvisten fra Elohisten utenfor Første Mosebok.[24] Største svakhet er redaktørenes rolle, som ser ut til å fungere som en slags deus ex machina for å forklare vekk problemer.[25] |
| Supplement- | Produsert av påfølgende tillegg av lag av supplerende materiale til kjerneteksten eller en tekstgruppe. | Redaktører er også forfattere, noe som skaper originalt narrativ og tolkning. | Redaksjonskritikk. | Redegjør for den strukturelle konsekvensheten av Pentateuken bedre enn fragmentmodellen, med den sentrale kjernen som forklaring på enheten i tema og struktur, og de innvevde fragmentene som forklaring på forskjeller i språk og stil.[4] |
| Fragment- | Kombinasjon av et stort antall små tekststykker. | Redaktørene skaper også sammenknytende narrativ. | Formkritikk. | Har vanskelighet med å forklare Pentateukens strukturelle konsekvenshet, særlig dens kronologi.[4] |
I 1878 utgav Julius Wellhausen sitt verk Geschichte Israels, Bd 1 («Israels historie, bind 1». Andre bind, en syntetisk historie med navn Israelitische und jüdische Geschichte [«Israelittisk og jødisk historie»], utkom først i 1894 og er ennå ikke oversatt); andre utgaven ble utgitt med tittelen Prolegomena zur Geschichte Israels («Prolegomena til Israels historie») i 1883, og den er bedre kjent under den tittelen.[26][27] Særlig viktig er det at dette historiske portrettet var basert på to tidligere verk av hans tekniske analyse: Die Composition des Hexateuchs («Heksatevkens komposisjon») av 1876/1877, og deler om historiske bøker (Dommernes bok–Kongeboken) i sin 1878-utgave av Friedrich Bleeks Einleitung in das Alte Testament («Introduksjon til Det gamle testamente»).
Wellhausens dokumenthypotese var ikke hovedsakelig hans, men Hupfelds, Eduard Eugène Reuss', Grafs og andres arbeid, som igjen bygget på tidligere forskning.[28] Han godtok Hupfelds fire kilder, og i likhet med Graf plasserte han Presteskriftet som senest.[18] «J» (Jahvisten) var det tidligste dokumentet, et produkt av 900-tallet f.Kr. og kong Salomos hoff; «E» (Elohisten) var fra 700-tallet f.Kr. i det nordre kongeriket Israel, og hadde blitt kombinert av en redaktør med Jahvisten for å utgjøre dokumentet «JE»; «D» (Deuteronomisten), den tredje kilden, var et produkt av 600-tallet f.Kr., innen 620 f.Kr., under kong Josjias regjering; «P» (Presteskriftet som Wellhausen først døpte «Q») var et produkt av den preste- og tempeldominerte verden av 400-tallet f.Kr.; og den siste redaksjonen, da «P» ble føyd sammen med «JED» og resulterte i Toraen slik vi kjenner den i dag, fant sted på midten av 400-tallet f.Kr., muliggjort av kopisten Esra innen 450 f.Kr., i hans regjeringstid.[29][30]
Wellhausens forklaring om dannelsen av Toraen forklarte også Israels religiøse historie.[30] Jahvisten og Elohisten beskrev en primitiv, spontan og personlig verden, jamfør det tidligste stadiet av Israels historie; i Deuteronomisten så han profetenes innflytelse og utviklingen av et etisk syn, som han mente representerte høydepunktet av jødisk religion; og Presteskriftet gjenspeiler den rigide, ritual-styrte verden i den prestedominerte tiden etter utvandringen fra Egypt.[31]
Hans verk med sin detaljerte, bredt anlagte forskning, befestet den nyere dokumenthypotesen fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet som den fremste forklaringen på Pentateukens opphav.[18] (Eichorns tokildehypotese var den «eldre» dokumenthypotesen, og Wellhausens firekildebaserte hypotese den «nyere».)
Dokumenthypotesen mistet tilslutning utover 1990-tallet.[5] Jahvisten og Elohisten fremstår etter grundig forskning mer som samlere og redaktører av muntlig overlevering, enn som forfattere og historikere.[32] Rolf Rendtorff (1925-2014)[33] hevdet på dette grunnlag at Mosebøkene bygger på korte, uavhengige fortellinger, gradvis satt sammen til større enheter, og samlet i to faser med redigering: den første foretatt av Deuteronomisten og den andre av Presteskriftet.[34] Dette førte til et synspunkt der Mosebøkene utgjøres av to hovedkilder: Deuteronomisten (5. Mosebok), og Presteskriftet (1.-4. Mosebok).[35]
De fleste nåtidige forskere anerkjenner fortsatt Deuteronomisten som kilde, med sitt opphav i lovboken skrevet ved Josjias hoff som beskrevet av De Wette, med talene i starten og slutten av lovboken for å utgi den for å være Moses' ord.[36] De fleste forskere er også enige i at en form for presteskriftkilde fantes, men ikke i hvor lang den er. Særlig slutten er det uenighet om.[37] Resten kalles kollektivt for «ikke-prestelig», og inkluderer både «før-prestelig» og «etter-prestelig» stoff.[35] Den endelige Toraen blir i økende grad ansett som et produkt av den persiske perioden (539–333 f.Kr., trolig 450–350 f.Kr.), selv om noen vil plassere den noe senere, i den hellenistiske (333–164 f.Kr.) eller hasmoneiske perioden (140–37 f.Kr.)[7] – sistnevnte syn forblir et mindretallssyn, men Elephantine-papyri (nedtegnelser fra en jødisk koloni i Egypt fra tiden 425-400 f.Kr.) kjenner verken til Toraen eller utvandringen fra Egypt.[38][39] Det er også økende anerkjennelse for at Første Mosebok utviklet seg separat fra 2. til 4. Mosebok, og ble slått sammen med historien om Moses av Presteskriftets forfatter(e).[10]
En revidert utgave av dokumenthypotesen har fortsatt tilhengere, særlig i Nord-Amerika og Israel.[40][41][42] Denne reviderte hypotesen skjelner mellom kilder ut fra handling og kontinuitet i stedet for stil og språk, og knytter dem ikke til Israels religiøse utvikling.[40] Gjenopplivelsen av en «E»-kilde er trolig det som oftest kritiseres av andre forskere, da europeiske forskere stort sett har avvist den som fragmentarisk eller ikke-eksisterende, ettersom den sjelden lar seg skjelne fra Jahvisten).[43]
Julius Wellhausen, dokumenthypotesens far, brukte Toraens kilder som bevis på endringer i israelittenes historie da den endret seg fra fri, enkel og naturlig, til fastlagt, formell og institusjonell.[44] Moderne rekonstruksjoner av Israels religion er mye mer varsomme i bruk av Det gamle testamente, ikke minst fordi komparative data (dvs. sammenligning av oldtidens Israel med andre kulturer) og arkeologi har dokumentert at Bibelen ikke er noen pålitelig kilde til kunnskap om religionen i det gamle Israel og Juda.[45] Tvert om forteller den om religionsutøvelsen hos en sen-judeisk religiøs gruppe som holdt til Jerusalem, der de dyrket Jahve.[46]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
