Despina

Despina, også kjent som Neptun V' er en av planeten Neptuns 14 kjente måner – nummer tre sett i fra planeten. Månen er oppkalt etter Despoina, en nymfe som var datter av Poseidon og Demeter.

Despina
Despina sett fra Voyager 2
Oppdagelse
Oppdaget av		Stephen P. Synnott og Voyager Imaging Team[1]
Oppdaget		juli 1989
Baneparametre[2] Epoke 18. august 1989
Store halvakse		52 526 ± 1 km 0,00035 AE
Eksentrisitet		0,0002 ± 0,0002
Omløpstid		0,33465551 jorddøgn
Inklinasjon		0,216 ± 0,014°[N 1]
Moderplanet		Neptun
Fysiske egenskaper
Dimensjoner		180×148×128  km[3][4]
Gjennomsnittlig radius		75 ± 3 km[5]
Volum		1 800 000 km³
Masse		2 200 000 000 000 000 000 kg[N 2]
Middeltetthet		1,2 g/cm³ (estimat)[5]
Gravitasjon ved ekvator		0,026 m/s² 0,003 g[N 3]
Unnslipningshastighet		0,063 km/s[N 4]
Rotasjon		Bundet
Aksehelning		0°
Overflaterefleksjon		0,09[3][5]
Temperatur		51 K (snitt estimat)
Tilsynelatende størrelsesklasse		22[5]

Despina ble oppdaget på bilder tatt av romsonden Voyager 2 sent i juli 1989 og fikk da den midlertidige betegnelsen S/1989 N 3.^[6] Oppdagelsen ble offentliggjort 2. august 1989, men pressemeldingen omtaler bare «10 rammer tatt over 5 dager», noe som gir en oppdagelsesdato en gang før 28. juli. Navnet ble tildelt 16. september 1991.^[7]

Despina er uregelmessig i formen og viser ingen tegn til geologiske endringer. Det er sannsynligvis en steinhagug som har blitt gjenskapt fra fragmenter etter Neptuns opprinnelige måner som ble knust av perturbasjon fra Triton kort tid etter at månen ble fanget i en svært eksentrisk bane.^[8]

Despinas bane ligger nær, men på utsiden av banen til Thalassa og like innenfor Le Verrier-ringen. Siden den også ligger under Neptuns synkrone baneradius, går den sakte, men sikkert i spiral innover på grunn av tidevannsdeakselerasjon og kan til slutt slå ned i Neptuns atmosfære. Den kan også bryte opp til en planetarisk ring når den passerer Roche-grensen på grunn av tidevannskreftene.

Et simulert bilde av Despina i bane rundt Neptun

Noter og referanser

Noter

1. 0,216 ± 0,014° mot Neptuns ekvator, 0,06° mot det lokale Laplace-planet
2. Basert på antatt tetthet
3. Overflategravitasjonen er avledet fra massen m, gravitasjonskonstanten G og radiusen r: Gm/r².
4. Unnslipningshastigheten er avledet fra massen m, gravitasjonskonstanten G og radiusen r: √2Gm/r.

Referanser

1. Planet Neptune Data http://www.princeton.edu/~willman/planetary_systems/Sol/Neptune/
2. Jacobson, R. A.; Owen, W.M., Jr. (2004). «The orbits of the inner Neptunian satellites from Voyager, Earthbased, and Hubble Space Telescope observations». Astronomical Journal. 128 (3): 1412–1417. Bibcode:2004AJ....128.1412J. doi:10.1086/423037.
3. Karkoschka, Erich (2003). «Sizes, shapes, and albedos of the inner satellites of Neptune». Icarus. 162 (2): 400–407. Bibcode:2003Icar..162..400K. doi:10.1016/S0019-1035(03)00002-2.
4. Williams, Dr. David R. (22. januar 2008). «Neptunian Satellite Fact Sheet» (på engelsk). NASA (National Space Science Data Center). Besøkt 23. januar 2012.
5. «Planetary Satellite Physical Parameters» (på engelsk). JPL (Solar System Dynamics). 24. oktober 2008. Besøkt 23. januar 2012.
6. Marsden, Brian G. (2. august 1989). «Satellites of Neptune». IAU Circular. 4824. Besøkt 26. oktober 2011.
7. Marsden, Brian G. (16. september 1991). «Satellites of Saturn and Neptune». IAU Circular. 5347. Besøkt 26. oktober 2011.
8. Banfield, Don; Murray, Norm (1992). «A dynamical history of the inner Neptunian satellites». Icarus. 99 (2): 390–401. Bibcode:1992Icar...99..390B. doi:10.1016/0019-1035(92)90155-Z.

Portal: Astronomi