Den rumenske uavhengighetskrigen

Den rumenske uavhengighetskrigen ble utkjempet i 1877 mot Det osmanske rike. Den 16. april 1877 undertegnet fyrstendømmet Romania og Det russiske keiserdømmet en avtale i București, som innebar at russiske tropper fikk passere gjennom rumenske landområder, mot at Russland respekterte Romanias integritet. Mobiliseringen startet, og om lag 120 000 soldater ble samlet sammen sør i landet for å forsvare det mot eventuell fremrykning av osmanske styrker fra sørsiden av Donau. Den 24. april 1877 erklærte Russland krig mot Det osmanske riket, og russiske tropper gikk så inn i Romania.

Den rumenske uavhengighetskrigen (1877–1878)
Fra slaget ved Pleven
Dato 1877–1878 Sted Balkan Resultat Russisk seier, Berlin-kongressen
Stridende parter
Det russiske keiserdømmet Donau-fyrstedømmene Bulgarske frivillige	Det osmanske rike
Kommandanter og ledere
Carol I Storhertug Nikolaj	Ahmed Muhtar Pasha Osman Nuri Pașa
Tap
10 000 omkomne

Independenţa României (1912 film)

Oversikt

Den 21. mai 1877 erklærte Mihail Kogălniceanu i det rumenske parlamentet Romania uavhengig etter ønske fra det rumenske folket. Neste dag ble loven undertegnet av fyrst Carol I. Romania avsluttet da utbetalingen av tributt til Tyrkia (914 000 lei), og summen gikk isteden til krigsministeriet.

I starten ønsket ikke Russland å samarbeide med Romania siden de ikke ville at Romania skulle delta i fredsforhandlingene etter krigen, men russerne møtte svært sterk motstand fra den tyrkiske hæren på 50 000 mann ledet av Osman Pasja ved beleiringen av Pleven. Storhertug Nikolaj ba da Carol I om støtte og ba samtidig om at den rumenske hæren skulle slå seg sammen med den russiske. Carol I godtok forslaget og tok selv kommandoen over hæren.

Rumenerne vant slaget ved Grivița og Rahova, og den 28. november 1877 kapitulerte Plevna samtidig som Osman Pasja overga byen, garnisonen og sverdet sitt til den rumenske obersten Mihail Cerchez. Etter at Plevna var inntatt returnerte den rumenske hæren til Donau og vant slagene ved Vidin og Smârdan. Den 19. januar 1878 ba Det osmanske riket om våpenhvile, noe som ble akseptert av både Romania og Russland. Romania vant krigen, men med tap av 4302 falne eller savnede, 3316 sårede og 1919 000 syke. Uavhengigheten ble anerkjent av Sentralmaktene den 13. juli 1878.

Etterspill

Fredsavtalen mellom Russland og Det osmanske riket ble undertegnet i landsbyen San Stefano næt Konstantinopel den 3. mars 1878. Den anerkjente fyrstendømmet Bulgaria under tyrkisk overhøyhet og uavhengighet for Romania, Serbia og Montenegro. Russland holdt etter Romanias oppfatning ikke avtalene i traktaten fra 4. april 1877 om å respektere landegrensene til Romania, slik de var bestemt ved Parisfreden (1856), da seierherene i Krimkrigen overlot til Moldavia tre russiske fylker i Bessarabia. Avtalen ble ikke anerkjent av Sentralmaktene, og etter fredsforhandlingene i Berlin i 1878 ble det avgjort at Russland skulle gi Romania sin uavhengighet. Områdene Dobrudsja, Donaudeltaet og Slangeøya (Insula Șerpilor) skulle overføres til Romania, men Russland fikk beholde fylkene Cahul, Bolgrad og Ismail i det sørlige Bessarabia. Fyrst Carol mislikte avgjørelsen, men ble overtalt av Bismarck til å godta kompromisset på grunn av de store fordelene Romania fikk ved adgang til havner ved Svartehavet i Nord-Dobrogea, som også Bulgaria gjorde krav på.

Se også

• Kongedømmet Romania
• Den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878