Den atlantiske slavehandelen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den atlantiske slavehandelen, også kalt for den transatlantiske slavehandelen, refererer til handelen med slaver som skjedde ved frakt av mennesker som ble kjøpt eller tatt til fange i Afrika, og solgt eller distribuert i Nord- og Sør-Amerika fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet. Det store flertallet av slaver i den atlantiske slavehandelen var afrikanere fra de sentrale og vestlige delene av kontinentet. De ble hovedsakelig kjøpt fra afrikanske slavehandlere av europeiske handelsmenn som transporterte dem til koloniene i den nye verden. Der ble slavene satt til å arbeide på plantasjer som produserte kaffe, kakao, sukker og bomull, i gruver som framskaffet gull og sølv, på rismarkene, i konstruksjonsindustrien, tømmer og skipsbygging, eller i herskapshus hvor de arbeidet som tjenere.
I begynnelsen forsøkte europeerne å ta den indianske urbefolkningen som slaver, men mange døde av utmattelse eller av sykdommer fra den gamle verden som de ikke var motstandsdyktige mot.[1] Alternativ arbeidskraft som europeiske kontraktstjenere var utilstrekkelig. Mange av produktene som ble dyrket i Amerika var vanskelige å produsere i Europa, og det viste seg mer profitabelt å produsere dem i Amerika med bruk av slavearbeid.[2]
Skipsfrakten av slaver var hovedsakelig drevet av portugisere, briter, franskmenn, spanjoler, hollendere og nordamerikanere. I mindre grad deltok også andre land i slavehandelen. Dansker og nordmenn deltok også, både som mannskap på nederlandske og andre utenlandske slaveskip, og direkte i dansk-norske slaveskip. SS «Fredensborg» er det best kjente dansk-norske slaveskipet. De dansk-norske skipene gikk gjerne i trekantfart mellom København, de danske koloniene på Gullkysten og de danske øykoloniene i Det karibiske hav: St. Thomas, St. Jan og St. Croix.
Europeere kjøpte slaver fra afrikanske slavehandlere, men en del ble tatt til fange av europeiske slavehandlere som angrep afrikanske samfunn, og tok mennesker til fange for å selge dem videre.[3][4] De fleste av samtidens historikere har beregnet at mellom 9,4 og 12 millioner afrikanere[5] kom til den nye verden,[6][7] skjønt det nøyaktige antall mennesker som ble tatt med makt fra sine hjem er betydelig større.[8][9]
Denne slavehandelen er tidvis kalt for Maafa av afrikanske og afroamerikanske forskere, i betydningen «holocaust» eller «store katastrofe» på swahili. En del forskere, som Marimba Ani og Maulana Karenga, har benyttet begrepene «afrikanske holocaust» eller «slaveriets holocaust». Slaveriet var ett element i en økonomisk syklus i tre deler — trekantfart og dens mellompassasjen — som til sist involverte fire kontinenter, fire århundrer og millioner av mennesker og menneskeskjebner.[10]