Deisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Deisme (av latin deus, gud) er innen religionsfilosofien en gudsoppfatning som innebærer at det finnes en transcendent (oversanselig, ikke mulig å oppfatte eller forstå) og personlig (et vesen/en kraft i seg selv og ikke noe diffusert) Gud, som har skapt verden, så har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang.
Gud |
---|
Konseptet Gud Typer gudstro Synet på Guds eksistens Erfaring og praksis Beslektede temaer |
Etter skapelsen fungerer verden utelukkende i pakt med de rasjonelle lover som er nedlagte i den.
Dette gudsbegrep står dermed innenfor monoteismen, men i kontrast til f.eks kristendommens og jødedommens gudsbegreper.[trenger referanse] Deismen følger imidlertid jødedommen og kristendommen på en del viktige punkter, idet den også hevder at Gud har skapt verden og står utenfor verden.[trenger referanse] Men ettersom den i en forstand ser verden som et perfekt urverk, som kjører av seg selv uten Guds inngripen, adskiller den seg likeså på avgjørende punkter fra disse religionsoppfatningene.[trenger referanse]
Deismen oppstod i 1600-tallets England og utgår fra antagelsen om en «naturlig religion», det vil si at kunnskap om Gud ikke kan utvinnes fra religiøse lærer, men bare fra menneskets naturlige moral.[trenger referanse] Den viktigste representanten for deismen var Herbert av Cherbury (1583–1648) som dypt påvirket opplysningstidens tenkning[trenger referanse]. En annen viktig person i sammenhengen var Matthew Tindal (1653–1733).
I det minste to av USA presidenter, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln, kan ha vært deister, skjønt helt sikkert er det ikke.[trenger referanse]