De syv skjønnheter
From Wikipedia, the free encyclopedia
De syv skjønnheter eller Haft Paykar (هفت پیکر) er det fjerde dikt av den persiske dikter Nezami, som han skrev i 1197 på oppdrag av herskeren av Maragha, ʿAlāʾ-al-Dīn Körpe-Arslān bin Aq-Sonqor.[1]
De syv skjønnheter forteller om Bahrām Gurs, innvevd i syv fortellinger om syv skjønne prinsesser. Bakgrunnen for fortellingen er at Bahrām Gur en gang åpnet et låst skap i det prektige palass Chavernal som byggmesteren Semavar hadde bygget for han far Yazdegerd I. I skapet fant han bildene av syv verdensberømte skjønnheter. Han forelsket seg straks i alle syv.[2]
Dette verket av Nezāmi er grunnlag for teaterstykket Turandot, som ble satt i scene av Carlo Gozzi og Friedrich Schiller. I 1952 tilkom også en ballett av den aserbajdsjanske komponist Gara Garayev[3].