Cursus honorum
From Wikipedia, the free encyclopedia
Cursus honorum (latin: «posisjonenes løp»)[1] betegner den normale sekvens for politiske embeter i antikkens Roma, både under republikken og i keisertiden. Sekvensen var beregnet på menn av senatorstand, og inneholdt en blanding av militære og sivile embeter.[2]
Vanlige uttrykk under Romerriket | |
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
Principatet | Dominatet |
Vestromerriket | Østromerriket |
Magistrat | |
---|---|
Konsul | Pretor |
Kvestor | Promagistrat |
Aedil | Tribun |
Censor | Guvernør |
Ekstraordinære magistrater | |
Diktator | Magister equitum |
Triumvirat | Decemviri |
Vanlige titler og betegnelser | |
Pontifex Maximus | Legatus |
Dux | Officium |
Prefekt | Vicarius |
Vigintisexviri | Liktor |
Magister militum | Imperator |
Princeps senatus | Keiser |
Augustus | Caesar |
Tetrarki | Ridder |
Politiske institusjoner | |
Senatet | Cursus honorum |
Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
Romerretten | Romersk borger |
Imperium | Concilium Plebis |
Hvert embete hadde en minimumsalder for kandidatene, det var minimumsintervaller mellom periodene man hadde de enkelte embeter, og gjenvalg var i utgangspunktet ikke tillatt. Sekvensen fungerte slik den var ment så lenge disse reglene ble fulgt, men i republikkens siste hundre år ble de til stadighet brutt. Et av de grelleste eksempler på dette er at Gaius Marius var konsul fem år på rad. Sulla innførte en reform, slik at man kunne gjenvelges, men det ble krevd en periode på to år mellom hver gang man hadde samme embete.[3]