Cordaitaceae
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Cordaitaceae er en familie med mellomstore til store nakenfrøede busker og trær som dukket opp for omkring 330-250 millioner år siden og var utbredt i sen karbon. Familien døde trolig ut i løpet av mesozoikum.[1] Stammen bar arr etter bladfester, slik som hos moderne konglepalmer.
| Cordaitaceae † | |||
|---|---|---|---|
 Fossile Cordaites lungatus, Jardin des Plantes, Paris.
| |||
| Nomenklatur | |||
| Cordaitaceae | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Nakenfrøede planter | ||
| Underklasse | Cordaitales | ||
| Alder | sen karbon | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | Mer enn 200 | ||
| Habitat: | Kystnær sumpskog, brakkvannssumper | ||
| Utbredelse: | Nordlige Pangæa, særlig Europa | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Fossile blader og stammefragmenter er funnet i berglag fra perm i Oslo-feltet.
De største artene kunne nå opp i 30 meters høyde, og hadde rosetter av store læraktige blader. Bladnervene gikk langs bladene og gav dem en overfladisk likhet med blader hos enfrøbladete planter, for eksempel tulipan.[2] Bladene hos de fleste former var lange og tungeformede. Tilsvarende rettnervede blader finnes i dag hos slekten Agathis.[3] Bladnervene var parallelle og hadde en eller to falske midtribber (uten xylem). Hos noen arter kunne de bli en meter lange.
Selve trestammen kunne bli en meter i diameter.[3] Hos de best kjente slektene Cordaites og Cordaianthus bar stammen langsgående tette furer, som gir fossilene en langsgående stripet utseende, derav navnet (chorda - (gr.) streng/tråd). Greinene hos de treformende artene satt langt oppe, slik at planten fikk en lang, ugreinet stamme med en markant krone på toppen.[2]
Planten var særbu, med hunn- og hannpblomster. Hunnblomstene formet løslig sammensatte kongler, ikke ulike dem man i dag finner hos konglepalmer. Frøene var store og hjerteformede, opptil en cm i diameter og er godt kjent som fossiler.[4]
De tidlige cordaitaceaene, særlig slekten Cordaites vokste i sumpområder. Funn av muslinger langs trerøttene viser at de kunne vokse i havet og i brakksvannsumper. I kystsumper var plantene mindre og busk- eller mangroveaktige. Trestammen hadde en ganske stor marghule. Når trærne døde, ble disse fort brutt ned og fylt med sedimenter.[4] I tidligere tider ble de hule stammene, konglene og bladene beskrevet uavhengig av hverandre, og det finnes en rekke navn som alle viser til de samme artene.[5] Cordaiter var også en typisk bestanddel av Glossopteris-floraen som var utbredt i våtmarksområder på det sørlige Pangaea i perm.
