amerikansk jazzmusiker, saksofonist From Wikipedia, the free encyclopedia
Coleman «Hawk» Hawkins (født 21. november 1904 i Saint Joseph i Missouri, død 19. mai 1969 i New York) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende.
Coleman Hawkins Hawk, Bean | |||
---|---|---|---|
Født | Coleman Randolph Hawkins 21. nov. 1904[1][2][3][4] Saint Joseph[5] | ||
Død | 19. mai 1969[1][2][3][4] (64 år) New York[6] | ||
Beskjeftigelse | Saksofonist, jazzmusiker, komponist | ||
Utdannet ved | Topeka High School | ||
Nasjonalitet | USA[7] | ||
Gravlagt | Woodlawn gravlund[6] | ||
Medlem av | Coleman Hawkins and his Orchestra Thelonious Monk Septet | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Jazz | ||
Instrument | Saksofon | ||
Aktive år | 1921– | ||
Plateselskap | Apollo Records, Candid Records | ||
IMDb | IMDb | ||
Hawkins var oppvokst i Chicago og Topeka, Kansas, og spilte tidlig med Mamie Smiths «Jazz Hounds» (1922–23) og Wilbur Sweatman, før han i New York var i Fletcher Hendersons orkester (1924–34) på Cotton Club, og i perioden 1925-26 utviklet sin avanserte stil inspirert av bandkollega Louis Armstrong.
Derpå fulgte soloperioden 1934-39 i Europa der han blant annet spilte med Arne Hülphers orkester (Stockholm, 1935), medvirket på innspillinger med Hot Club of France, Django Reinhardt og Stephane Grappelli (1937), samt spilte med gjestende amerikanere som Benny Carter, Joe Coleman og Arthur Briggs.
Tilbake i USA spilte han inn sin mest kjente solo på Body and Soul (1939), ble kåret til årets utøver av Down Beat, samt skrev filmmusikk til Stormy Weather (1943). Samtidig endret han kurs til den nye bebop-stilen, startet egne besetninger (1944) med Thelonious Monk på piano, Miles Davis på trompet, Oscar Pettiford på bass og Max Roach på trommer. Hawkins ledet den første bebop-innspilling med Dizzy Gillespie og Roach (1943), senere med J.J. Johnson, og Fats Navarro. Han opptrer alene på utgivelsen Picasso (1948).
På 50-tallet spilte han i Jazz at the Philharmonic, og fulgte det stilmessige kjølvann av Charlie Parker og Lester Young, samt spilte inn med Ben Webster (1957). Han spilte med Roy Eldridge, Eric Dolphy, John Coltrane, såvel som Duke Ellingtons orkester (1962). Hawkins var igjen, med Oscar Petersons trio, på besøk i Stockholm (1967), og var aktiv inntil sin død (lungebetennelse, 1969), hvorpå hans liv ble biografert av John Chilton i The song of the Hawk (1990).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.