![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/42/Cecilie_Ore.jpg/640px-Cecilie_Ore.jpg&w=640&q=50)
Cecilie Ore
From Wikipedia, the free encyclopedia
Cecilie Ore (født 19. juli 1954 i Oslo) er en norsk komponist.
Cecilie Ore | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 19. juli 1954[1]![]() Oslo[2] | ||
Beskjeftigelse | Komponist ![]() | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Arne Nordheims komponistpris (2004) Hans Christian Ostrøs minnepris (2012)[3] Edvard-prisen (2019)[4] |
Cecilie Ore studerte klaver ved Norges musikkhøgskole og i Paris (1974-81) og fortsatte deretter med komposisjonsstudier ved Institutt for Sonologi i Utrecht og med Ton de Leeuw ved Sweelinck-konservatoriet i Amsterdam (1981-86). I løpet av 1980-årene vant Ore internasjonal anerkjennelse for flere av sine elektroakustiske verker. Blant annet vant hun både 1. og 2. pris ved International Rostrum for Electro-Acoustic Music 1988 for Etapper. Samme år mottok hun Norsk Komponistforenings pris Årets Verk for orkesterverket Porphyre, samt Statens Garantiinntekt for Kunstnere.[5]
Mot slutten av 80-tallet ble Ore stadig mer opptatt av problemstillinger vedrørende tid, et engasjement som resulterte i tetralogiene Codex Temporis og Tempura Mutantur. Codex Temporis består av følgende verk: Praesens Subitus (for strykekvartett, 1989), Futurum Exactum (for 12 strykere, 1992), Erat Erit Est (for sinfonietta, 1991) og Lex Temporis (for strykekvartett, 1992). Idéene fra Codex Temporis ble utviklet videre i Tempura Mutantur som inneholder følgende titler: Non Nunquam (for stryketrio, 1999), Nunquam Non (for ensemble, 1999), Semper Semper (for saksofonkvartett, 1998) og Ictus (for 6 slagverkere), 1997. De seneste instrumentalverkene danner en trilogi hvor alle tre verk har titler hentet fra ulike sky-formasjoner: Cirrus (for strykekvartett, 2002), Cirrocumulus (for blåsetrio, 2002) og Cirrostratus (for sinfonietta, 2004). Som i Codex Temporis er det i utgangspunktet også her en strykekvartett som danner det idémessige grunnlaget for de påfølgende stykkene.[6]
I 1994 skrev hun også orkesterverket Nunc et Nunc, bestilt av BBC Symphony Orchestra. I løpet av 80-tallet komponerte Ore også ulike verk for stemmer. Calliope (for kvinnestemme, 1984) er ofte fremført. Etter å ha fokusert på instrumental musikk på 90-tallet, begynner hun igjen å skrive for stemmen. A – en skyggeopera ble urfremført under Ultimafestivalen 2001, og utgitt på CD i 2003. Samme år komponerte hun Schwirren, et verk for vokalensemblet Nordic Voices. I Lux Illuxit fra 2005, som er en lyd-installasjon for Riksarkivet, benytter hun seg også av tekstlig og vokalt materiale.[7]
Etter år 2000 har Ore i stadig større grad arbeidet med tekstbasert og samfunnskritisk musikk. Temaene spenner fra dødsstraff til ytringsfrihet. I 2008 hadde hennes kammeropera Dead Beat Escapement urpremiere ved Den Norske Opera & Ballett. BBC Radio 3 og Huddersfield Contemporary Music Festival (hcmf) bestilte et verk til the BBC Singers som hadde premiere ved hcmf i november 2013. Ved samme festival ble også en ny video oppsetning av A. – a shadow opera urfremført. Under Oslo Griegfestival i 2014 ble både Toil & Trouble for Nordic Voices samt den politiske stand-up romansen Who do you think you are? for sopranen Eir Inderhaug urfremført.[8]
Hennes opera Adam & Eve – a Divine Comedy ble urfremført under Festspillene i Bergen våren 2015. Korverket Dead Pope on Trial! ble oppført under Other Minds festivalen i San Francisco i mars 2016.[9]
Cecilie Ore fikk Oslo bys kunstnerpris for 1998, Arne Nordheims komponistpris for 2004[10], Lindemanprisen for 2015 og Edvard-prisen 2019 i klassen samtid for verket Waterworks[11]. Hun ble nominert til Spellemannprisen 2019 i klassen TONOs komponistpris for Come to the Edge!.[12]