amerikansk musiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Carl Dean Wilson (født 21. desember 1946 i Hawthorne, California, død 6. februar 1998 i Los Angeles) var en rockemusiker fra USA, best kjent som et av de opprinnelige medlemmene av The Beach Boys, der han spilte gitar og sang. Han var bror av Brian og Dennis Wilson i samme gruppe.[5] Han var også medlem av Kenny & the Cadets og Beckley-Lamm-Wilson.
| Carl Wilson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. des. 1946[1][2][3][4] Hawthorne | ||
| Død | 6. feb. 1998[1][2][3][4] (51 år) Los Angeles | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist, plateprodusent, komponist, låtskriver, sanger | ||
| Utdannet ved | Hawthorne High School Hollywood Professional School | ||
| Far | Murry Wilson | ||
| Mor | Audree Wilson | ||
| Søsken | Brian Wilson Dennis Wilson | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Westwood Village Memorial Park Cemetery (Los Angeles) | ||
| Medlem av | American Society of Composers, Authors, and Publishers The Beach Boys | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Poprock | ||
| Instrument | Gitar | ||
| Aktive år | 1961–1998 | ||
| Plateselskap | Capitol Records | ||
| IMDb | IMDb | ||
På gruppas første plater kan en høre Wilson spille gitar på en svært Chuck Berry-inspirert måte.[6] Etter hvert sang han også hovedstemmen på en del låter, med «Girl Don't Tell Me» fra 1965 som den første.[7] Fra midten av 1960-årene hadde Beach Boys en praksis med å erstatte gruppemedlemmene med studiomusikere på plateinnspillinger. Carl fortsatte imidlertid å spille sjøl.[8] På denne tida blei det også stadig vanligere at han sang hovedstemmen, blant annet på hitlåter som «Good Vibrations», «God Only Knows», «Darlin'», «Wild Honey» og «I Can Hear Music».[6][7]
Etter at eldstebror Brian trakk seg tilbake fra sceneopptredender i 1965, var Carl gruppas de facto leder i slike sammenhenger.[5][6] Etter hvert blei han også leder i studiosammenheng, og han produserte blant annet deler av albuma 20/20 og Carl and the Passions - «So Tough» (et navn som i seg sjøl honorerer Carls lederskap).[9][10]
Carl Wilson var aldri den store låtskriveren. Han komponerte imidlertid noen sanger, blant annet «Long Promised Road», som har gitt tittelen til en biografi over ham, som kom ut i 2015 og er skrevet av Kent Crowley.[11][12]
I 1970-årene var Carl også produsent for andre artister, blant annet den sørafrikanske gruppa The Flame, og fra denne gruppa kom de seinere to nye Beach Boys-medlemmene Blondie Chaplin og Ricky Fataar.[13] Han var også bakgrunnssanger på andres plater, blant annet for Chicago, Elton John og David Lee Roth.[14]
I 1981 trakk Wilson seg ut av Beach Boys. Han gav ut soloalbumet Carl Wilson, som ikke vakte særlig oppsikt. Heller ikke det neste, Youngblood, kom inn på listene som album.[7] Da Youngblood kom ut i 1983, var Wilson tilbake i The Beach Boys, som han fortsatte å spille med like inntil han døde av lungekreft i 1998.[6]
I 1988 blei The Beach Boys innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame.[15]
I 1967 vakte det oppsikt da Wilson av samvittighetsgrunner nekta å utføre militærtjeneste under Vietnamkrigen.[5][16]
Se også The Beach Boys' diskografi.
Studioalbum
Singler
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
