Bybrannen i London 1666
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bybrannen i London 1666 (på engelsk kjent som The Great Fire of London) var en enorm bybrann som raste i London fra 2. til 5. september 1666.[1] Brannen brente ned middelalderens City of London på innsiden av den gamle romerske bymuren. Den truet, men nådde ikke det aristokratiske distriktet Westminster, kong Karl IIs Palace of Whitehall, og det meste av forstadsslummen.[2] Brannen ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, den gamle St. Pauls katedral (ny katedral ble bygget opp etterpå), og de meste av bygningene til myndighetene i City of London. Det er beregnet at brannen ødela hjemmene til rundt 70 000 av de 80 000 innbyggerne i City of London.[3] Antallet døde er ukjent, men tradisjonelt er det antatt å ha vært meget lite da kun seks verifiserte dødsfall ble nedtegnet. Denne begrunnelsen har siden blitt utfordret på grunnlag av døde fattige og fra middelklassen ikke ble nedtegnet, foruten at heten fra brannen kan ha kremert mange ofre slik at ingen gjenkjennbare levninger gjensto. Et smeltet stykke keramikk er utstilt ved Museum of London. Det ble avdekket av arkeologer i Pudding Lane hvor brannen begynte, og viser at temperaturen hadde nådd 1700 °C.[4]
Den store brannen begynte i bakeriet til Thomas Farriner (eller Farynor) i Pudding Lane kort tid etter midnatt søndag den 2. september og spredte seg raskt vest mot City of London. Bruken av datidens brannslukkingsteknikk, brannbrytere ved å opprette branngater ved nedriving, ble kritisk forsinket grunnet ubesluttsomheten og vaklingen til borgermester i City, Thomas Bloodworth. Ved den tiden da storstilt demolering ble beordret søndag natt hadde vinden allerede blåst brannen til en ildstorm som overvant slike grep. Brannen presset seg nordover på mandag inn i hjertet av City. Orden og ro i gatene brøt sammen da rykter om mistenkelige fremmede hadde satt i gang branner. Frykten for de hjemløse fokuserte på franskmenn og nederlendere, Englands fiender i den pågående andre anglo-nederlandske krig; disse innvandringsgruppene ble ofre for lynsjing og vold i gatene. På tirsdag spredte brannen seg over det meste av City, ødela den gamle St. Pauls katedral og hoppet over elven Fleet og truet Karl IIs hoff ved Whitehall, mens koordinert brannbekjemping ble mobilisert på samme tid. Kampen for å slukke brannen er vurdert til å ha blitt vunnet ved to faktorer: den sterke vinden fra øst ebbet ut, og garnisonen ved Tower of London brukt krutt for å opprette effektive branngater som forhindret at brannen spredte seg ytterligere østover.
De sosiale, økonomiske og samfunnsmessige problemene som ble skapt ved katastrofen var overveldende. Evakueringen fra London og ny bosetting andre steder ble sterkt oppmuntret av Karl II som fryktet et opprør i London blant husløse og desperate flyktninger. Til tross for tallrike radikale forslag ble London gjenoppbygget i all vesentlighet med samme gatenett som før brannen.[5] Dette var tredje gang London hadde blitt nesten fullstendig ødelagt av brann; det hadde tidligere skjedd i 1133/1135 og 1212. Et senere tilfelle, Luftwaffes brannbombeangrep den 29. desember 1940 har blitt kjent som The Second Great Fire of London.