From Wikipedia, the free encyclopedia
Brinell hardhetstest er en metode for å teste et materiales evne til å motstå plastisk deformasjon, som ble oppfunnet av svensken Johan August Brinell, overingeniør ved Fagersta Bruks AB.[1] Metoden ble presentert ved Verdensutstillingen i Paris 1900, og er av de eldste metodene for nøyaktige målinger av hardhet. Den egner seg best for å måle hardheten i myke og middels harde materialer. Når verdiene kommer over BHN 630 blir målingene mindre nøyaktige og over BHN 739 blir det umulig å gjøre målinger selv med en kule av wolframkarbid.
Prinsippet går ut på å måle et materiales evne til å motstå plastisk deformasjon, slik som i Vickers hardhetstest og Rockwell hardhetstest. En typisk test går ut på å presse en kule på 10 millimeter i diameter av herdet stål eller wolframkarbid ned i prøven med en vekt på vanligvis 3000 kg, og måle diagonalene i avtrykket. Disse settes inn i en formel sammen med diameteren og lasten på kulen. Verdiene oppgis i enheten HB (Hardness Brinell) eller BHN (Brinell Hardness Number).[2][3][4] Formelen ser slik ut.[5]
Der:
I Brinell hardhetstest blir det ut ifra hardheten på materialet som skal testes, ofte brukt kuler som varierer fra 5 til 10 mm og laster fra 500 til 3000 kg.[6] Noen ganger brukes det kulediameter ned til 1mm og last ned til 1 kg. Slike tester med små laster kalles baby Brinell tester.[7]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.