Blåbær
planteart / From Wikipedia, the free encyclopedia
Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk i bærlyngslekta som er navngitt etter de blå bærene som busken bærer. I gode år kan en enkelt busk bære mellom 25 og 40 bær. Buskene vokser ofte tett sammen og danner tepper eller tuer av blåbærlyng som vanligvis vokser seg rundt 30 til 50 centimeter høy.
Blåbær | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Vaccinium myrtillus L., | |||
Populærnavn | |||
Blåbær, skogsblåbær. [1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Planter | ||
Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
Klasse | Tofrøbladete planter | ||
Orden | Lyngordenen | ||
Familie | Lyngfamilien | ||
Slekt | Bærlyngslekta | ||
Økologi | |||
Habitat: | fuktig, sur jord | ||
Utbredelse: | tempererte og subarktiske soner i Eurasia, de vestlige statene i Nord-Amerika, samt Grønland |
Bærene som høstes fra naturen er ettertraktet til safting og sylting i husholdninger i Skandinavia i dag. Det har foreløpig ikke lykkes å dyrke blåbær, og innhøstningen av ville bær gir begrenset kommersiell avkastning. Dyrkede «blåbær» man får kjøpt i butikker stammer fra en annen beslektet art som har fått det norske navnet hageblåbær. Ved behov for å skille bærene av disse buskene fra hverandre kalles gjerne de ville blåbærene skogsblåbær.
I norsk natur kan frukten av plantene blokkebær, trollbær og firblad ligne på spiselige blåbær, men de to sistnevnte er giftige.
I tradisjonell medisin tillegges blåbær og blåbærblader medisinske egenskaper. Moderne medisinsk forskning har ikke klart å bekrefte alle de påståtte virkningene, men det er flere stoffer i blåbær som har vakt interesse innen medisinsk forskning, og som har nytteverdi i ernæringsmessig sammenheng.