Basestasjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
En basestasjon er en radiosender som fungerer som bindeledd mellom mobiltelefoner og telefonsentralen, eller mellom flere kommunikasjonsradioer og vaktrom eller vaktsentraler og over telefonoverdrag. To basestasjoner som sender og mottar på samme frekvens vil i teorien forstyrre hverandre, men moderne telefoner (håndsett) er konstruert for å enten veksle sømløst mellom stasjonene eller foretrekke en framfor en annen. Radioenheten på en basestasjon har vanligvis kun tilkobling til sender- og mottaker-antenne, strømforsyning og fastlinje til en sentral. Det vil sjelden være behov for høyttaler, mikrofon og betjeningsenhet.
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
De mest utbredte basestasjonene de senere år er stasjoner for formidling av radiosignaler fra GSM-telefoner (2G), og i de senere år også UMTS-telefoner (3G) og siden 2011 også LTE-apparat (4G). Spesielle systemer omfatter basestasjoner for Nødnett (TETRA) eller andre private nett. Basestasjoner betegner anlegg for toveis telekommunikasjon, mens anlegg for enveis kringkasting går under benevnelsen «sender» eller «kringkastingssender». Basestasjoner bygges i stort antall for å gi mobildekning, gjerne flere titusener av sendere per land.
EN basestasjon består av et radioskap med hardware for selve telefonitjeneste, en utvendig antenne montert på mast eller bygning, og en bu eller et rom med strømtilførsel og kjøling. Til stasjonen er det koblet sambandslinje (transmisjon) videre inn til det øvrige telenettet, eventuelt kan sambandet være tilknyttet med høykapasitets radiolinje-forbindelse mellom stasjonen og det regionale nettet. Det finnes også stasjoner som bare passivt sender videre signaler til større basestasjoner, slike passive «speil» kalles repeatere og brukes gjerne til å forsterke signal inn i tuneller.