Aulos
From Wikipedia, the free encyclopedia
Aulos (klassisk gresk αυλός flertall αυλοί, auloi, eller latin tibia (flertall tibiæ) er et treblåseinstrument fra antikken. Navnet betyr «rør», «pipe» og er egentlig et samlenavn for en rekke blåseinstrument. Ulike former for samme type instrument ble karakterisert som aulos, blant annet en enkeltfløyte uten munnstykke kalt monaulos (μόναυλος, fra μόνος «enkelt»), og en enkeltfløyte som ble holdt horisontalt som en moderne fløyte, kalt plagiaulos (πλαγίαυλος, fra πλᾰγιος «sidevegs»), men den vanligste formen var en rørbladfløyte.[1]
Arkeologiske funn og andre bevis tyder på at den oftest hadde et dobbeltrør, omtrent som en obo[2], men enklere utgaver med enkelt rør som en type klarinett kan ikke bli utelukkes. Selv om den tidvis ble dyrket i aristokratiske kretser, omtrent som med lyren, med nok fritid til øve, var det fra slutten av 400-tallet f.Kr. at aulos ble hovedsakelig assosiert med profesjonelle musikere, som oftest slaver.
Aulos fulgte en rekke greske aktiviteter: den var med ved ofringer, drama, og selv brytekamper, for lengdehopp, diskoskasting, seilerens dans på triremen.[3] Platon assosierte fløyten med ekstatiske Dionysos-kulter og korybantene (væpnete dansere som dyrket den frygiske gudinnen Kybele med musikk og dans). I sine skrifter forbød Platon aulos i boken Republikken, men introduserte den på nytt i Lovene.