Asteroidebeltet
en region i solsystemet som ligger omtrent mellom banene til planetene Mars og Jupiter. / From Wikipedia, the free encyclopedia
Asteroidebeltet er regionen i solsystemet som ligger mellom banene til planetene Mars og Jupiter. Beltets utallige irregulært formede legemer kalles asteroider eller småplaneter. Det kalles også «hovedbeltet» for å skille det fra nærjordsasteroider og trojanske asteroider. De fire største asteroidene Ceres, 4 Vesta, 2 Pallas og 10 Hygiea, har en gjennomsnittsdiameter på over 400 km, og utgjør omkring halvparten av beltets masse. Ceres, asteroidebeltets eneste identifiserte dvergplanet, har en diameter på 975,6 km.[1][2][3][lower-alpha 1]
De gjenværende legemene varierer i størrelse ned til støvpartikler. Materialet i asteroidebeltet er så spredt at sannsynligheten for at en romsonde skal kollidere med en asteroide er mindre enn én til én milliard.[4] Så langt har 12 ubemannede romsonder passert gjennom det uten kollisjoner.
Kollisjoner mellom større asteroider har likevel dannet asteroidefamilier med beslektede baneegenskaper og sammensetning. Omtrent en tredjedel av asteroidene tilhører en asteroidefamilie. Av mellom 20 og 30 kjente familier kan nevnes Flora, Eunomia, Koronis, Eos, Themis, Vesta, Hungaria og Phocaea-familiene. Kollisjonene har frembragt det fine støvet som danner en stor del av zodiakallyset. Enkeltasteroider kategoriseres etter spekteret, og de fleste er karbonholdige (C-type), silikate (S-type) og metallrike (M-type). Et lite fåtall er basalte (V-type), diogenitter (J-type) eller har andre sammensetninger.
Oppdagelsen av asteroidebeltet ble utløst av observasjonen av et tilsynelatende mønster i planetenes avstander fra solen. I 1766 ble Titius–Bodes lov formulert som et matematisk forsøk på å definere en sammenheng mellom avstandene. Formelen viste et «gap» eller en manglende planet mellom Mars og Jupiter, og i 1801 ble deretter Ceres oppdaget. Loven betraktes idag vanligvis som en tilfeldighet, og ingen modell for avstandene er generelt akseptert. I 1802 ble det også formulert en teori om at beltet er restene av en ødelagt planet. Heller ikke denne teorien har allmenn støtte idag.
Den rådende teorien er at asteroidebeltet ble dannet fra den opprinnelige soltåken som en gruppe av planetesimaler, forløperne til protoplanetene og deretter planetene. Mellom Mars og Jupiter ble protoplanetene for mye påvirket av baneenergi fra kjempeplanetens gravitasjonskraft til å samles til en planet. Kollisjonene ble for kraftige, og i stedet for å slå seg sammen ble planetesimalene og de fleste av protoplanetene spredt. Det meste av asteroidebeltets masse er derfor forsvunnet siden dannelsen av solsystemet. Noen fragmenter fant veien inn i det indre solsystemet som meteorittnedslag på de indre planetene. Asteroidebanene påvirkes fremdeles når omløpsperioden rundt solen danner en baneresonans med Jupiter. Ved disse baneavstandene oppstår et kirkwoodgap når de føres inn i andre baner.
Navn | Oppdaget | Oppdager |
---|---|---|
1 Ceres | 1. januar 1801 | Giuseppe Piazzi |
2 Pallas | 28. mars 1802 | Heinrich Wilhelm Olbers |
3 Juno | 1. september 1804 | Karl Ludwig Harding |
4 Vesta | 29. mars 1807 | Heinrich Wilhelm Olbers |
5 Astraea | 8. desember 1845 | Karl Ludwig Hencke |
6 Hebe | 1. juli 1847 | Karl Ludwig Hencke |
7 Iris | 13. august 1847 | John Russell Hind |
8 Flora | 18. oktober 1847 | John Russell Hind |
9 Metis | 25. april 1848 | Andrew Graham |
10 Hygiea | 12. april 1849 | Annibale de Gasparis |