Arbeidsgiver
From Wikipedia, the free encyclopedia
En arbeidsgiver er en som yter vederlag i form av lønn til en person som er engasjert for å utføre arbeid. Dette gjelder også et enkeltstående oppdrag eller et spesielt avgrenset arbeid, når det foreligger et ansettelsesforhold, dvs et arbeidsforhold basert på en arbeidsavtale.
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon. |
Det finnes en lang rekke rettsregler om partene og ytelsene i ansettelsesforhold, særlig det vi betegner som arbeidsrett og loven av 17. juni 2005 nr 61 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Der er det lovbestemmelser for å sikre rettighetene for de ansatte hos en arbeidsgiver, for såvidt gjelder lønn, arbeidstid, arbeidsmiljø, vern mot diskriminering, permisjon, oppsigelse, avskjed m.v. Det finnes også forskrifter og andre lover av betydning for arbeidsgivere og arbeidstagere, bl.a. om helse, miljø og sikkerhet (HMS), og om rett til ferie.
For flere regler i skatte- og avgiftslovgivningen er det avgjørende om det foreligger et arbeidsgiverforhold eller ikke; bl.a. for arbeidsgiveravgift, skattetrekk og rapportering til myndighetene, eller for merverdiavgift.
Dersom det ikke er et ansettelsesforhold mellom den som betaler og den som gjør arbeidet, brukes betegnelser som «oppdragsgiver», kjøper o.l. I spesielle kontraktsforhold kan den som betaler være betegnet som kunde, klient, byggherre m.fl. I forholdet mellom profesjonelle tjenesteytere og privatfolk, betegnes den private parten som forbruker, for eksempel i loven om håndverkertjenester for forbrukere og bustadoppføringslova.